Verdidebatt

En urovekkende tid

Det er ikke proletariatets diktatur vi skal bekymre oss for, ikke generaler til hest heller. Trusselen fra Rødt er mer subtil enn som så.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Prest Susanne Engell og psykiater Svein Haugsgjerd er ikke særlig begeistret for kronikken jeg hadde på trykk i Vårt Land om Rødt den 15. februar. Min raljerende tone er «usedvanlig usammenhengende og patosfylt», mener de helt uraljerende.

Engel og Haugsgjerd mener at det «i virkeligheten» er høyrepolitikk i ymse former som får folk til å stemme på Rødt. Men det står også klart og tydelig i teksten som de har reagert på.

Et lerret så dystert. 

At folk trekker mot autoritære ideer og ledere har ofte en forklaring. Det kan være årsaker man kan forstå og sågar sympatisere med. Det er mye uro rundt omkring, mye å bekymre seg over og mye å ta tak i. Det er altså ikke nødvendigvis problembeskrivelsene det er noe galt med, men løsningene. Jeg håper vi ikke er kommet dit hvor det males opp et lerret så dystert og undergangsprofetisk at autoritære løsninger er bedre enn det vi har i dag. For det er ikke sikkert vi vil like det som kommer
etter liberalt demokrati.

Engel og Haugsgjerd er bekymret for «nyliberalisme». Deres fortegnelse av hva Civita er, og deres beskrivelse av samfunnet vi lever i, skal jeg la ligge her. Det er en helt grei og løpende debatt. Sånn er det i et demokrati, heldigvis.

Verre er det at Engel og Haugsgjerd mener at «kristen sosialetikk» tilsier et «oppgjør med denne trenden». Denne strengt subjektive og politiserte sorteringen av sauer og geiter lover ikke godt for en åpen folkekirke.

En annen bøtteballet. 

Engel og Haugsgjerd mener videre at kritikken av Rødt er et forsøk på å frata kritikk (av «nyliberalismen») enhver legitimitet. Det er en tøvete påstand. Som jeg skriver, er Arbeiderpartiet en mål­bærer av mye av den samme kritikken. Eller venstresosialdemokratiske SV. Igjen: Politikk dreier seg om uenighet og ulike verdisyn. Poenget mitt er at Rødt er en helt annen bøtteballett.

Som velgere har vi et ansvar. Engel
og Haugsgjerd legger for dagen et temmelig stemoderlig syn på Rødt-velgernes ansvar. Her er heller ingen refleksjon over hva Rødt står for. Ingen substans. Er det slik at Rødt bare skal vurderes ut fra hva de er mot? Kunne de se for seg et høyreradikalt parti på tilsvarende måte?

Rødt vil ikke ha proletariatets diktatur i Norge mener de, og avskriver dermed kritikken av partiet. Jeg foreslår at de to setter seg ned og studerer Rødts prinsipp-program og hvordan partiet orienterer seg i verden, der mange har det langt verre enn her hjemme.

Fra forstanden. 

Vi lever i en temmelig urovekkende tid, med en høyreside som delvis har gått fra forstanden. Og en pragmatisk venstreside som sliter kolossalt. Fenomener som Rødt, hvis de vokser til å komme i vippeposisjoner, bidrar til å utarme det politiske sentrum. Det er ikke proletariatets diktatur vi skal bekymre oss for, ikke generaler til hest heller. Det er mer subtilt og dekonstruerende – og det skjer rundt oss as we speak. Jeg tror selvsagt ikke Rødt-sympatiserer flest går rundt og er autoritære. Men en sånn vinkling
bidrar også til å ufarliggjøre autoritære strømninger, for det er i maktens korridorer politikken skapes.

Selv tenker jeg at kristen sosial­etikk også bør ha noen implikasjoner for den humanitære krisen i diktaturet Venezuela. Altså den politisk skapte utviklingen som partiet Rødt i mange år har ønsket velkommen, og som de fremdeles klamrer seg fast til.

Hvis det er etikk (og moral?) Engel og Haugsgjerd er opptatt av, vet de nok utmerket godt at det ikke har så stor verdi uten praktisk fornuft.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt