Jarle Mong

6

Kirken i kvinnekampens, kulturradikalismens, teknologiens, nyttetenkningens og majoritetens vold.

Da abortloven ble vedtatt med en stemmes overvekt i 1978 hadde den bare støtte av 36% i befolkningen, i 2010 var denne 76% og i dag kanskje enda mer. Det mest oppsiktsvekkende er at kirken som var abortlovens fremste motstander nå i klare ordelag gir loven sin tilslutning. Hva har skjedd? Hvordan har dette vært mulig? Hvor vil dette ende?

Publisert: 23. feb 2019  /  582 visninger.

Biskopenes uttalelse viser at et av de siste moralske forsvarsverkene nå har brutt sammen. Provosert abort er ikke lenger synd eller etisk forkastelig, det er en rettighet, det er nå også en rettighet kirken vil gi sitt bifall til.

Dette står i grell kontrast til biskop Lønnings kommentar da Lønning gikk av som biskop i Borg i 1975 i protest mot abortloven. ”Abortloven er en markert stillingstagen for et hedensk menneskesyn mot ikke bare den kristne visjon av menneskeverdet, men mot hele vår humanistiske vesterlandske tradisjon”. Lønning påpekte videre at dehumaniseringen av fosteret ville smitte over på vår behandling av syke og gamle. Lønning talte med to røster: Hyrderøsten og profetrøsten.

Tankegods.

Hva slags tankegods og verdier ligger bak dagens abortlov som biskopene nå ikke lenger protesterer mot? Den lov Veiteberg karakteriserer som et gode. I sin bok ”Norge vårt Norge” (at boken ikke har fått særlig respons eller vekket debatt forteller litt om åndsfattigdommen her til lands)kommer Kaj Skagen med en interessant analyse av utviklingen. Ettersom dette formatet ikke tillater en fullstendig gjennomgang vil jeg nøye meg med noen drypp fra den utviklingen Skagen skisserer.

I kapittelet ”Frigjøringen av pattedyret” innleder Skagen med å si at det er kristendommens fall som er bakgrunnen for den kulturelle og seksuelle revolusjon som nådde massene i vestlige samfunn. Skagen mener at protesten mot den kristne livsordningen kom som en følge av individualismens fremvekst. ”Ved at menneskene vokste i myndighet og tok fornuften mer i bruk ble kristendommen og gudsbegrepet svekket som basis for samfunnet og livet. Det var en frigjøringsprosess som også rettet seg mot ekteskapsinstitusjonen”.

Protest.

Den sterkeste protesten kommer ifølge Skagen fra feministbevegelsen. En av de første kvinnesaksforkjemperne Katti Anker Møller ”betraktet forbudet mot fosterfordrivelse som et angrep på kvinnens frihet, og mente at det hang sammen med tidligere tiders eiendomsforhold: Siden mannen eide kvinnen, eide han også fosteret, slik at fosterutdrivelse stred mot mannens eiendomsrett. Men idet kvinnen i moderne tid trer ut av slaveriet under mannen og blir en selvstendig personlighet, blir fosteret hennes eiendom, som hun kan rå med som hun vil. Grunnlaget for all frihet er rådighet over egen kropp og hva som er i den”.

For å bygge opp under sin argumentasjon bragte Katti Anker på banen en mengde skrekkhistorier om ulovlige, livsfarlige og ofte mislykkede fosterutdrivelser. Dette er jo fremdeles viktige strategier og kommer til syne i biskopenes kommentar der tvilsomme påstander som at barn ble nektet dåpen løftes frem. Fra statlig side kamuflerer man ved hjelp av termer som fosterreduksjon, ifølge Skagen var dette noe også Anker var opptatt av. ”Videre benyttet hun seg av vitenskapelige termer som i formen omdefinerte barn fra udødelige sjeler til produkter, slik at barnebegrensningen falt inn under industriproduksjonens logikk.. Når kvinnen var produsent og barnet produkt, stod kvinnen for den halve formue hele driftskapitalen og alt arbeidet. Anker mente at fordelingen av arbeid og eiendom gav kvinnen råderetten over produktet og retten til å bestemme om fosteret skulle leve”. Skagen konkluderer med at man her får et paradigmeskifte: ”Fra å se barn som en gudgitt oppgave ser man nå barn et individuelt prosjekt”.

Skarpeste kritikere. 

En av Ankers skarpeste kritikere var den katolske Sigrid Undset ifølge Skagen. ”Hun forstod at et bedriftsøkonomisk perspektiv på kjønn, ekteskap og seksualitet og fødsel truet hva hun oppfattet som en intuitiv viten om eksistensen av en høyere, åndelig orden samt det moralske kompass som støtter seg på denne intuisjonen. Undset mente at Ankers omtale av moderskapet som slavearbeid eller lønnsarbeid innebar en nedvurdering av vanlige menneskers sjelsliv og ekteskapelige relasjoner”. Undset var overbevist om at Anker ikke ville målet for sitt arbeid. Skagen understreker at det var nettopp i Ankers retning utviklingen ville gå.

Skagen peker på ”at teknologiske fremskritt i annen halvdel av det tjuende århundre gjorde det lettere å gripe inn i graviditet og svangerskap, samtidig som kristendommens sammenbrudd som kulturell makt gjorde slike inngrep mer akseptable. Kulturrevolusjonen i 1968 og nyliberalismens gjennombrudd på 1980-tallet førte til at det ble lagt mindre vekt på fremtiden og fellesskapet og større vekt på øyeblikket og individet. Motsetningen mellom en selvrealisering som krevde seksuell frihet uten livslange personlige forpliktelser, og en biologi og et lovverk som ikke gav full garanti mot unnfangelse og fødsel av barn som i utgangspunktet var verken planlagt eller ønsket, ble akutt”. Skagen slår fast at det oppstår en sterk allianse mellom ”kulturradikalismens vekt på den kortsiktige seksuelle selvrealisering, kvinnebevegelsens kamp for likestilling mellom kjønnene og vitenskapen med dens geniale teknologier”.

Knefall. 

Biskopenes utspill representerer etter mitt syn et knefall for ovennevnte krefter. Kulturradikalismen ”vil realisere seg selv gjennom den erotiske utlevelse, som positivisten vil hjelpe frem med objektiv fysiologisk kunnskap og avpersonifisert teknikk. Men den fulle frihet krever i tillegg naturvitenskapelig utviklet teknologier som kan gi herredømme over unnfangelse, svangerskap og fødsel”, er resultatet av Skagens analyse. Istedenfor å snakke om ”å bli tatt på alvor i den offentlige debatten” og ”skape et godt debattklima” burde kirken med all dens kraft stått opp mot disse kreftene.

Det er i det hele lite som tyder på at kirkens ledelse er så opptatt av et godt debattklima, meningsmangfold og demokrati. Man omgir seg med honnørord men virkeligheten er en helt annen. Den nylige bispeutvelgelsen i Stavanger viste med all tydelighet at det er rå makt som gjelder, mye tyder på at den kompakte majoritet blir stadig hardere.

Det paradoksale. 

I skrivende stund virker det for meg som om kirken kjemper de kamper som har politisk appell, miljøkampen er et godt eksempel. Det virker ikke som om man ser det paradoksale i at man kjemper for dyr og planter samtidig som man lar mennesket i stikken. Igjen vil jeg sitere Knudsen: ”kan vi utslette menneskebarn, så er det klart vi også må kunne ødelegge elver skoger og dyrearter”. Det virker på mange måter som om kirken er i strid med seg selv, den store sammenhengen er ute av syne.

Man kjemper like paradoksalt for kvinnens frihet og rettigheter, mens fosteret overlates til seg selv. God kristen verditenkning spriker ikke i så forskjellige retninger. Med all frihet følger et ansvar og med alle rettigheter følger plikter.

Friheten er løgnens kanskje mest effektive forkledning. Kanskje er den friheten vi har sett konturene av en stund ikke noe annet enn det Knudsen omtaler som Nietzsches overmenneske. ”Mennesket er i ferd med å bli sin egen skaper, sin egen norm og sitt eget mål. Det Nietzsche vel aldri våget å tro, var at kirkens maktglade herskerskap i vinningsoptimal taushet skulle berede grunnen for overmennesket”. I en tid der frihet ofte defineres som friheten til å gjøre hva en vil, når en vil, hvor en vil, med hvem man vil så lenge man ikke skader andre, skulle man forvente at kirken tok til motmæle isteden er kirken med på å legitimere utviklingen.

Hoffteologene. 

For hoffteologene finnes det ingen unnskyldning ifølge Knudsen. ”De vet inderlig godt hva som skjer ved våre sykehus. De vet også inderlig godt at Skriften de er kallet til å forpakte i ett og alt baserer seg på det grunnsyn at menneskelivet er hellig fra unnfangelse til død. Likevel foretrekker de å klamre seg fast anseelsen og det gode selskap”.

Jeg tror det ser annerledes ut i dag. For meg ser det ut som om disse kreftene nå har infiltrert kirken sakte men målbevisst og sikkert gjennom flere år. Særlig feminiseringen av kirken kommer godt til syne. Feminismen som kommer til uttrykk er i Ankers ånd. Den er preget av kamp, bitterhet og krav. Den er en motsats til den femininiteten Bibelen løfter frem med Maria som det fremste eksempel.

Sterke motkrefter. 

Innad i kirken finnes det fortsatt sterke motkrefter, blant fotfolket og blant presteskapet finnes fortsatt profetrøsten. Historien viser oss at kirken gang på gang har blitt fornyet av bevegelser internt. For meg ser det ut til at disse profetrøstene får mindre og mindre innflytelse. Om dette fortsetter tror jeg fremtiden ser dyster ut, et sideblikk til Sverige gir oss muligens en pekepinn.

De ideer og tanker som ligger bak kirkens retningsvalg er som jeg har forsøkt å vise ikke rotfestet i kristne verdier. Brønnen det hentes vann fra er hedenskapets og gudløshetens brønn. ”Hvor det ikke er plass til mennesker er det heller ikke plass til Gud. Jungelens lov er lovløshet. Det er den sterkestes rett hele veien, og staten vil i det lange løp vise seg aller sterkest”, sa Børre Knudsen.

”Gud ligner ingenting: Han har ett bilde og det er Menneskesønnen. Vi bærer hans bilde. I mennesket møter du Gud. Å slå et annet mennesket er en majestetsfornærmelse. Å drepe et annet menneske er mer enn en fornærmelse. Det er det samme som å forkynne at Gud er død. Gjennom abortloven har Stortinget i praksis avsatt Vår Herre, og latt samfunnet tre inn i Guds sted”, var Knudsens nedslående konklusjon.

Resultatet. 

Det fatale resultat av denne sørgelige utviklingen er ifølge Skagen denne: ”idet mannen og kvinnen beskytter sitt samliv mot unnfangelsen, verner de seg selv mot fosteret både fysisk med prevensjon og mentalt med frykten for unnfangelsen. Slik blir fosteret både som mulighet og realitet, utstøtt fra mannens og kvinnens fellesskap. Når de to mislykkes i å holde fosteret ute, kan de redde seg med lovverket som også har trukket seg tilbake fra fosteret, og en stat som er beredt til å fjerne det så raskt og smertefritt som mulig, i en offentlighet som snakker så lite som mulig om hele forløpet. Både mannen, kvinnen og myndighetene trekker seg tilbake fra det tidligere uønskede fosteret som dermed havner i en form for fredløshet”.

Frem til nå har kirken stått med den fredløse, det gjør den ikke lenger. Den fredløse står derimot ikke alene. Sammen med den fredløse står den allmektige. Få uttrykker det bedre enn Sigvart Dagsland.

Bilder blotter sin hud
Ord fra Guds munn blir te kjøtt og blod
Blør fra såret du ser
I himmelen lever en stemme

En stemme for de stemmeløse

9 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
3 dager siden / 2418 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
26 dager siden / 1871 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1115 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
6 dager siden / 913 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
28 dager siden / 671 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
11 dager siden / 599 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere