Verdidebatt

Uttalelsen er et veiskille

Et feministisk hurra for Den norske kirkes biskoper anerkjennelse av abortloven som et samfunnsmessige gode.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Etter et halvår hvor «kristelig» er blitt oppfattet som synonymt med et ønske om å innsnevre dagens abortlov, har det nå oppstått en overraskende glippe: I en uttalelse fra Den norske kirkes bispekollegium anerkjenner for første gang Norges største og kulturbærende kirkesamfunns toppledelse at abortloven er et etisk, samfunnsmessig gode.

Samlet kirkeledelse

Mange vil sikker riste på hodet og si at dette er en uttalelse som kommer førti år for sent. Man vil kunne peke på at spørsmål som i dag er aktuelle – som selvbestemt abort i tvillingsvangerskap - går på utsiden en anerkjennelse av dagens abortlov eller ikke.

Likevel er det grunn til å peke på at fra et feministteologisk synspunkt representerer biskopenes uttalelse et veiskille. At en samlet kirkeledelse offentlig skrifteliggjør en støtte til dagens abortlov betyr at vi kan starte et annet sted i samtalen enn før. Man kan, fra et religiøst ståsted, enes om at for både for kvinner og menn er dagens abortlov et gode. Det betyr ikke at det ikke finnes etiske dilemmaer. Men det betyr den største religiøse organisasjonen som finnes i det norske samfunnet ønsker å delta i debatten med et utgangspunkt som anerkjenner at samfunn må legge til rette for at det finnes en legitim tilgang på abort og at dette er noe religiøse ledere ønsker å slutte opp om og beskytte.

Annen parole

Det innebærer at man ikke lenger stiller seg bak abortmotstandernes hovedparole: «velg livet». Fra det norske majoritetssamfunnets religiøse toppledelse anerkjennes det at abortloven ikke er et spørsmål om liv eller død. Å velge å ha en abortlov er å velge livet til de kvinner og barn som uten tilgang en lovlig og sikker tilgang på abort ville blitt skadet eller dødd som følge av komplikasjoner.

Det er viktig å peke på at biskopenes uttalelse ikke bare innebærer et brudd med den kirkelige linjen fra 70-tallets, hvor blant annet Per Lønning gikk av som biskop i protest mot abortloven. Det innebærer også et brudd med holdninger til abortstandpunktet som inntil helt nylig var gjengs i Den norske kirke. I en høringsuttalelse til Solberg-regjeringen om forlag om å utvide fastlegers reservasjonsrett skriver daværende leder i kirkerådet, Svein Arne Lindø og daværende direktør i Kirkerådet Jens-Petter Johnsen at «sentrale organer i Den norske kirke (har i) alle sine uttalelser støttet en politikk og lovgivning, som forsøker å verne om menneskelivets verd fra unnfangelsen av. Det forklarer også hvorfor provosert abort i denne sammenhengen er svært problematisk for kirken».

Skam og fortielse

Videre i høringsuttalelsen kobles abort på spørsmålet om eutanasi og straffeforfølgelse av leger som utfører aktiv dødshjelp. Ingen steder i den ni sider lange teksten reflekteres det over spørsmål selvbestemt abort som et uttrykk for kvinners rettigheter eller seksuell frihet for kvinner. Ei heller finnes en kritisk selvrefleksjon over hvordan kirkens tradisjonelle holdninger til seksualitet har bidratt til skam og lidelse for både kvinner og barn. Forrige fredags uttalelse er skrevet i en helt annet toneleie og på et annet erfaringsgrunnlag.

Det finnes en dyp mistillit mellom kirken og feminismen som særlig omhandler abortspørsmålet. Det er grunn til å tro at for at disse bevegelsene skal nærme hverandre, trengs en lengre forsoningsprosess enn den uttalelsen biskopene nå har kommet med. Sårene og arrene hos mennesker som har blitt rammet av en konservativ seksualmoral gjør fortsatt vondt for mange. Å ta inn over seg denne smerten forutsetter en lang prosess. Men fredagens uttalelse er god begynnelse. Den viser ydmykhet, og den innebærer en helt annen tone enn før.

Uttalelsen bør føre til at Den norske kirke forplikter seg til å fremme dette standpunktet i økumeniske og religionsdialogiske fora. Vi trenger en internasjonal allianse mellom feministisk og liberale kirker som tydelig artikulerer at kvinnes reproduktive rettigheter er kirkens kamp.

Kvinnelig lederskap

Fredagens uttalelse viser betydningen av kvinnelige lederskap i religiøse organisasjoner. På bildet som akkompagnerer uttalelsen vises syv kvinner og fem menn. Det er selvsagt fullt mulig at – teoretisk sett – at denne uttalelsen kunne kommet om kjønnssammensetningen hadde vært annerledes. Like vel er det umulig ikke å tenke at kvinners inntreden i religiøse lederposisjoner er avgjørende for at religiøse organisasjoner endrer sin teologi og holdning til spørsmål om omhandler kjønn og seksualitet. Dette kan overføres til situasjonen for skeive religiøse.

Jeg ser med glede frem til den dagen da en tredjedel av bispekollegiet har skeive livserfaringer som en del av sin seksuelle historie. Dette vil åpne for en enda bredere og sannferdig samtale om seksualitet og kjønn innenfor religiøse kontekster.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt