Erling Birkedal

12

En mangfoldig folkekirke for nærvær og fellesskap for flest mulig

Kirkelandskapet er i endring. Det dannes mange nye menigheter og kristne fellesskap. Dette utfordrer folkekirken, både lokalt og sentralt. Hvilke holdning skal kirkeledere innta?

Publisert: 25. feb 2019

Et kirkelandskap i endring

Kirkelandskapet i de nordiske landene er i forandring. Det dannes nye misjonale menigheter eller forsamlinger i randsonene til de nasjonale folkekirkene. Også med samme lutherske bekjennelse som folkekirkene. Dannelse av nye menigheter skjer oftest ut fra et engasjement nedenfra, av mennesker som vil noe på sitt sted. Det starter gjerne med mennesker som «gjør kirke» ved å feire gudstjeneste og tjene mennesker og lokalsamfunnet. Dette skjer innen rammen av organisasjoner som tradisjonelt har forstått seg som del av folkekirkene. I tillegg er det etablert en mengde nye menigheter av nye landsmenn, såkalte migrantmenigheter, og også andre selvstendige forsamlinger og menigheter. Samtidig er det økende variasjon av typer gudstjenester og uttrykksformer innen de tradisjonelle soknemenigheter.

Mange av disse menighetene har ikke en formell tilknytning til et bestemt trossamfunn eller kirke i rettslig forstand. Tankegangen hos disse er at det lokale fellesskapet er viktigst og at de som er med er kalt til å delta i kirkens oppdrag i verden, som del av Guds misjon. Et slikt oppdrag er større enn å bygge kirke som institusjon. Å være del av Guds misjon innebærer også et kritisk perspektiv overfor de institusjonaliserte kirker. Kirkesamfunn er historiske sosiale konstruksjoner og det er legitimt å spørre om de til tider også kan være til hinder for Guds misjon, og ikke bare et redskap for denne. Det er derfor grunn til å drøfte på hvilke måter de store folkekirker best kan være del av Guds misjon.

 

Utfordringer for folkekirken

Utfordringen for folkekirken som institusjon blir tydelig når det dannes nye menigheter uavhengig av soknemenigheten, der storparten av deltakere fortsatt er medlemmer av majoritetskirken. Hvordan skal kirkens ledere tenke om dette fenomenet og håndtere det som i praksis skjer? Jeg ser her for meg tre ulike tilnærminger eller holdninger. For det første, selvstendighetslinjen, der soknemenigheten er den grunnleggende og eneste legitime lokale enhet i kirken. For det andre, den pragmatiske holdningen, der lokale ledere forholder seg til de alternative menigheter og fellesskap som måtte dukke opp, og forsøker eventuelt å finne lokale avtaler. For det tredje, et styrt og villet mangfold, der folkekirken betrakter seg som en «storfamilie» og viser forståelse og raushet om noen av dens medlemmer skulle ønske et annet fellesskap enn den vanlige soknemenigheten.

Den norske kirke har så langt ikke vært en offensiv folkekirke med tanke på å legge til rette for ulike typer kirkefellesskap, slik vi ser det i andre land. Det er nærliggende å tenke at denne norske tilbakeholdenheten har noe å gjøre med at de ytre rammebetingelser har vært og fortsatt er relativt stabile. I motsetning til Church of England, har vi i Norge hatt en stabil offentlig finansering av Den norske kirke. Kirkelig statistikk har også holdt seg relativt stabil, i alle fall i forhold til England og Sverige. Det synes ikke å være en kriseforståelse blant ledere i Den norske kirke, slik vi ser i andre land. Når det fra kirkens ledelse har vært lite debatt og handling om nye menighetsdannelser, er det også nærliggende å tenke at det henger sammen med store endringer i folkekirkens egen organisasjon. Det som skjer i kirkens randsone kommer i «en blindsone» når en nødvendigvis har måttet ha stort fokus på endret relasjon mellom stat og kirke og implementering av nye reformer som trosopplæring og gudstjenestereform, og ikke minst en ny kirkeordning.

 

Folk velger det de finner tjenlig

Vi lever i valgfrihetens tidsalder, der folk gjør valg ut fra hva de selv finner mest tjenlig, ikke ut fra tradisjon eller hva autoriteter måtte mene eller legge til rette for. Kirkeledere kan ikke hindre eller regulere en fornyelse nedenfra. Det er ikke kultur for den type myndighetsutøvelse i vårt samfunn. Kirkeledere kan imidlertid bestemme over egen holdning og strategi overfor nydannelser. De kan vedta regelverk for hvordan lokale ledere i et eget trossamfunn kan håndtere og samvirke med nye menigheter. På det grunnlag kan en inngå i dialog og samarbeid.

Mer himmel på jord 

I en drøfting av ny kirkeordning for Den norske kirke må en naturligvis tenke på hva som er tjenlig for eget trossamfunn. Men enda viktigere vil være å spørre hva som tjener kirkene og kristendommen samlet i vårt samfunn. Hva er det som vil skape «Mer himmel på jord», for å sitere Den norske kirkes visjon. Spørsmålet er hva som tjener Guds misjon i verden. Ikke hva som på kort sikt passer kirkens interesser som institusjon, for ikke å si enkeltgrupper innen kirken sine interesser. Er det da tjenlig å lage ordninger som i større grad legger til rette for og tar vare på det varierte kirkelige engasjement som vokser frem? Skal nye enheter finne sin egen vei uavhengig av kirken eller vil det være tjenlig for alle om det skjer i avtalt relasjon? Kirkens ledere må naturligvis vurdere hva som er mulige konsekvenser av deres holdning, uansett om en gjør noe aktivt eller ikke. Det ville være et paradoks om man i en tid der man tilstreber økumenisk samarbeid og tilnærming mellom kristne trossamfunn, skulle ende opp med en splittelse i flere lutherske trossamfunn i vårt relativt lille land.

Et bilde på en fleksibel kirke kunne være en storfamilie. Der er det vanligvis slik at personer og kjernefamilier har ulike behov for fellesskap og engasjement til ulike tider, samtidig som en har en noe grunnleggende felles og alltid er velkommen i stor-fellesskapet. Jeg tenker at en majoritetskirke har et spesielt ansvar for å søke etter enhet i mangfold. Det kan være ved at kirkens ledere viser raushet for variasjon i praktisk kirkeliv, og samtidig viser kjærlighet, omsorg og stående invitasjon til storfelleskapet. En slik mangfoldig folkekirke kan være et bidrag for å fremme kristen enhet, og samtidig stimulere til kirkelig nærvær og fellesskap for flest mulig.

PS: Innlegget er en forkortet utgave av leder i Norsk tidsskrift for misjonsvitenskap 1/2019. Hele lederen og andre artikler kan lastes gratis ned her; https://www.egede.no/tidsskrift

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
21 dager siden / 1816 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1585 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
22 dager siden / 1565 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 1484 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
12 dager siden / 1387 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1342 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
10 dager siden / 1245 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
25 dager siden / 1162 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere