Verdidebatt

KrF: Veien fremover

Ole Paus og mange med ham mener at Knut Arild Hareide gjorde et nødvendig veivalg. I ettertid innser vel de fleste at Hareide gjorde to feilvurderinger ...

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ole Paus og mange med ham mener at Knut Arild Hareide gjorde et nødvendig veivalg. I ettertid innser vel de fleste at Hareide gjorde to feilvurderinger; han undervurderte motstanden mot veivalget i eget parti; veivalget som umiddelbart viste seg å være en prematur avgjørelse. Neppe heller hadde han forutsett, eller tilstrekkelig vektlagt, at avgjørelsen ville øke polariseringen internt i partiet. Det er derfor mulig at Hareides forhastede veivalg bidro til å drifte KrF mot samarbeid med høyresiden. Kanskje bidro også tankesmien Civita og Kristin Clemet noe til at KrF endte i regjeringen, slik Hareide hevder.

Er KrF et sentrumsparti? Sentrum i norsk politikk svinger hovedsakelig rundt et punkt midtveis på Ap-Høyre aksen: når de rød-grønne og Sp har størst oppslutning ligger tyngdepunktet nærmest Ap; og nærmere Høyre når Høyre, FrP og Venstre har størst oppslutning. I KrF heller omtrent like mange mot venstre som mot høyre. Slik sett er KrF et sentrumsparti. På den annen side er partiets holdninger til abort, likekjønnet ekteskap og bioteknologi «milevis» utenfor nåværende tyngdepunkt i norsk politikk.

Ublid retorikk. Det har vært selsomt å oppleve hardheten i venstresidens retorikk mot regjeringen, KrF og vedtaket om fosterreduksjon. Bjørnar Moxnes i Rødt har varslet tidenes største protesttog 8. mars, noe han mener Kjell Ingolf Ropstad «bør grue seg» til. Marie Simonsen har utropt minister Ropstad som versting. Også Gahr Støre har vist arge holdninger, og nylig refererte han stigmatiserende til KrF som «abortparteiet». Han og likesinnede på venstresiden fremstår som marionetter for en temmelig militant feminisme, synes jeg. Som heier på Sofie Braut, kommentatoren i Vårt Land som har tatt farvel med den formen for feminisme.  Senest i går 19. februar lovde Ingvild Kjerkhol i Dagsnytt 18 at Arbeiderpartiet ville slå hardt tilbake mot vedtaket om fosterreduksjon og ethvert angrep på kvinners selvbestemmelse. Den bastante moralisering fra venstresiden ovenfor ikke minst KrF og Frp, bidrar til å fragmentere samfunnet i «Vi» og mange slags «dem». -Kanskje på tide at Hareide tar en alvorssamtale med kammeratene på venstresiden?

Veien videre? Både med hensyn til abort og bioteknologi ville nok KrF ha møtt veggen hos Støre og co.   Fremgangen for Rødt, SV og MDG bør nå vekke regjeringen til nettopp å innse den etiske og politiske viktigheten av nettopp mye mer rettferdig fordeling og effektive tiltak for å redusere naturødeleggende utslipp. NÅ!  Her har KrF og Venstre en viktig oppgave!  Og for øvrig har Åshild Mathisen sikkert rett i at KrF må lære seg å tåle sterke meningsbrytninger innad i partiet.

Skjørt demokrati. Erna Solberg har tilsynelatende forstått noe som KrF-ledere og venstresiden ikke vil forstå: at det å samarbeide med FrP er demokratisk og bidrar til å moderere FrP.  Analogt, vil et samarbeide mellom Ap, SV, Rødt også kunne bidra til et mer likevektig demokrati, idet Aps styrke vil kunne bidra til å dra SV og Rødt mer mot sentrum, om det lar seg gjøre, steile som SV og Rødt er. Skal vi tro Bård Larsen, historiker og forfatter i Civita, så er Rødt en potensiell fare for dagens liberale demokrati.  Kanskje. Men husk: etter aksjon, følger før eller seinere reaksjon. Altfor liberale fordeler for rikfolk, har skapt voldelig harme i Frankrike og andre steder, og det samme kan skje her hjemme.

Jern slipes ved jern; og en mann slipes ved å omgås andre, ifølge prøvet visdom (Ordspr. 27, 17). Ja, ulike partier sliper hverandre; lærer og modereres av hverandre; slik har utviklingen stort sett vært i Norge, heldigvis; og slik har vi i stor grad unngått å kriminalisere meninger (jfr. Debatt 18, 14. januar). Historisk har Ap bidratt mest til å heve levestandarden for fattige, mener jeg; men paradoksalt har Ap også vært iherdig, mektig motstander av kristendom, spesielt inntil 1950 -tallet; kanskje delvis fordi kirken fremsto som maktens og borgerskapets kirke.  På den annen side er jo noen av Aps og venstresidens solidaritetsholdninger på linje med kristelige verdier.  Her har høyresiden en utfordring og betydelig potensial for bedring, tenker jeg, for også den fløyen oppfatter seg som sosialdemokratisk.

Kjell Magne Bondevik og Knut Arild Hareide har ment at regjeringssamarbeide med FrP er utelukket. Så får vi se om Kjell Ingolf Ropstad og medarbeidere allikevel lykkes! Bondevik og Hareide har sikkert merket seg at flere innen Høyre og Venstre er mot fosterreduksjon, enn for eksempel innen Venstre og de andre partiene.

Kristin Clemet ser gjerne at KrF blir et mer moderne kristendemokratisk parti.  Og filosof og rådgiver i Civita Lars Kolbeinstveit mener Hareides advarsler mot Civita-påvirkning er kontraproduktiv hvis målet er å åpne opp og modernisere KrF (VL, 14.februar).  Det kan Kolbeinstveit ha rett i. En tenkepause angående ikke minst bioteknologisk utvikling, er uansett tilrådelig, mener jeg.   For etter de første skritt, følge andre. Vi tilenner oss. Først er vi uenige i eggdonasjon, så forandre vi mening; etc. etc., .

Abort-utfordringen er fortsatt et viktig anliggende for KrF. Etter min oppfatning er det abortloven, og ikke KrF, som er sneversynt. Er det ikke snevert at fostret – det ufødte barnet - ikke har snev av rettslig beskyttelse de 12 første ukene av svangerskapet?  Det er imidlertid urealistisk på kort sikt å få gjort loven mer restriktiv enn den er, fordi Norge nå er et overveiende sekulært land der bare et mindretall tror på Gud, og anda færre på Kristus Jesus ; derfor bør KrF hovedsakelig satse på forebyggende tiltak, inntil eventuelt folket våkner!

Når Kolbeinstveit (i ungdommelig overmot) advarer mot sneversyn og forstokket kristendom, så minner jeg ham om at mye som var vanlige holdninger for bare noen tiår siden, nå oppfattes som forstokket av mange.  Så hvem er eller var egentlig forstokket? Både venstre- og høyresidene bør unngå å dekonstruere enhver sannhet; et samfunn som glemmer at noen sannheter trolig er absolutte sannheter, dekonstruerer seg selv, og vil før eller seinere gå til grunne.  - Så la oss gi akt på salmistens bønn: «Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!» (Salme 90,12).

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt