Samtalen om abort - hvor ble det av far?

I uttalelsen innrømmer biskopene at de har kommet sent på banen og det er sant, for den nye abortdebatten har foregått i minst 5 år allerede. Den tok for alvor til i 2014, i forlengelsen av dokumentarfilmen om Børre Knudsen: En prest og en plage.

Fraværende skikkelse.

Nytt Norsk Kirkeblad (NNK) gav i nr. 4/2014, i forlengelsen av filmpremieren, plass til åtte nye tekster om abort. Alle tekstene, med et par unntak, beveget seg i kjente spor. Jeg kommenterte dem da og nevner et par av dem nå i lys av biskopenes innspill. Det som slo meg i 2014, og som slår meg nå, er at far er helt fraværende i biskopenes innspill. Alle vet at et foster er en del av en kvinnes og en manns kropp, selv om fosteret vokser i en kvinne. Det er forskjell på et foster og en nyre, for å si det slik. Slagordet "kvinnen må få bestemme over egen kropp" har aldri vært troverdig, selv om det har vært effektivt. Biologisk er det selvfølgelig et falsum. Biskopene bruker  ikke dette slagordet, men i sin argumentasjon legger de seg tett opp til dem som gjør det.

Jeg tror at biskopenes nye uttalelse kan være en god støtte til kvinner som har stått i den vanskelige avgjørelsen det er å avgjøre om de skal avslutte et gryende liv, eller ikke gjøre det. Likevel bør ikke far fjernes fra samtalen om abort. Eivor Oftestad var i NNK nr. 4/2014 den eneste av de åtte tekstforfatterne som etterlyste far. Hun visste at mange menn ønsker barnet de er far til og at de var fortvilet over at kvinnen tok abort. Disse mennene er usynliggjort i dagens abortdebatt. Opplevde biskopene aldri å møte noen av dem den gang de selv var unge prester, så var kanskje deres tilfang av konfidenter i sjelesorgen for smalt.

Ikke aktuelt.

Politisk er det ikke aktuelt å endre abortloven i Norge nå, men det bør ikke føre til at spørsmålet om abort reduseres til et spørsmål om kvinnerettigheter. Biskopene risikerer dessverre å bli tatt til inntekt for en slik reduksjon, for deres nye innspill om abort plasseres inn i en generell kontekst som handler om  det de kaller "kirkens manglende historiske engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter".

De mener sikkert kirkelederes manglende historiske engasjement for kvinners rettigheter, for på grasrota har kirkens medlemmer, menn og kvinner, kjempet for slike rettigheter og støttet kvinner som ble uønsket gravid, både de som tok abort og de som valgte å bære fram barnet.

Den nye abortdebatten startet som nevnt med visningen av filmen om Børre Knudsen. Sivert Angel omtalte ham slik: ”Ansiktet provoserer ved å holde frem et tydelig budskap om valg mellom rett og galt, død og liv, men blir frastøtende når det kles i den gamle autoritære prestens skjegg og klær. Samtidig er nettopp disse klærne nødvendige, budskapet kunne ikke vært ikledd vår tids klær, for det har en klarhet som ikke lenger kan uttales”.

Riktig spor.

Angel var, tydeligvis uten å være klar over det, inne på et riktig spor når han beskrev samarien til Børre Knudsen som narrens drakt. I middelalderens narrespill var det nettopp ved å beholde drakten på, at narren kunne utfordre maktens virkelighetsbeskrivelser uten å risikere å bli straffet for det. I denne forstand var samarien til Børre Knudsen en narredrakt, ikke en embetsmannsdrakt. Kampen for ufødt liv var hos Børre Knudsen knyttet til spørsmål om menneskeverd. At han gjennom sine aksjoner berørte manges sinne, både kvinners og menns, er lett å forstå. Etter mitt skjønn er det likevel bra at spørsmålene som han reiste: "Hvor får mennesket sitt menneskeverd fra?" Og: "Hva er et menneske verd?" reises på nytt, og at den nye abortdebatten ikke reduseres til et spørsmål om kvinnerett eller kvinnehelse. Som mann og far finner jeg det vanskelig å akseptere slike åpenbare forenklinger av virkeligheten.