Linn Slette

Rådgiver i Stiftelsen SOR
1

Monica Mæland, sover du?

Rapportene er enstemmige. Kritikken er massiv. Foreldre og nærpersoner fortviler. Tjenestetilbudene refses av Helsetilsynet. Medborgere lider. Og mange ansatte tier. Den «moderne» måten å styre tjenester for mennesker med utviklingshemming på peker i en dehumaniserende retning der kommunal politikk og økonomi trumfer menneskeverd. Nå må noen våkne, for dette er ingen skjønnhetssøvn.

Publisert: 20. feb 2019  /  1934 visninger.

Kampen for tilværelsen 

Vi har alle hørt om de utallige pårørende sin endeløse kamp mot «systemet». Foreldre og nærpersoner som kjemper med nebb og klør for at de som står dem nærmest skal få sine rettigheter innfridd. En livslang krig med fotfeste i et tynnslitt håp om at det en dag blir bedre. Troen på at samfunnet kan tilby den enkelte en verdig tilværelse blekner i bunken med avslag og byråkratiske redegjørelser. Man møtes som «en av de», og legges nederst i bunken. Som forvaltere av ressursene til et av verdens rikeste land bør vi vel være kapable til å gjøre mer?

Et sorteringssamfunn i ny drakt

Historien og debatten om hvem som har rett til livet strekker seg langt tilbake i tid. Utallige menneskeliv er tapt i troen på et samfunn der sortering har vært svaret. Og sorteringssamfunnet finner stadig nye lunefulle veier. I Bærum kommune kategoriseres og sorteres hjelpebehov etter en femtrinns-skala. Skalaen fra én til fem sier noe om hvor mye hjelp den enkelte trenger i hverdagen. Skalaen sier noe om diagnoser. Skalaen sier noe om kostnader. Hva kommuniserer egentlig en slik praksis? Hvilken merbelastning er dette for den enkelte, og for de pårørende? 

Bærum kommune tillater seg i samme slengen å sortere medborgeren etter hvor, hvordan og med hvem man skal bo. Basert på kategoriene som nevnes over. Kategoribolig kalles det. Smak på ordet. Samtidig har flere mistet sin mulighet til å handle dagligvarer i den lokale nærbutikken. Kommunen har innført handling av matvarer via kolonial.no. Storkjøkkenmat er et annet tiltak. Prinsippet om at like tilfeller skal behandles likt mister raskt sin sjarm. I hvilken retning er vi på vei? Skal tjenestene tilpasses det den enkelte trenger av støtte og tilrettelegging, eller skal tjenestene tilpasses driften av organisasjonen? Varsellampene bør blinke kraftig nå.

En praksis i strid med fagmiljøenes anbefalinger 

Professor Jan Tøssebro ved NTNU i Trondheim er klar i sin tale. Samlokalisering og ny-institusjonalisering har få gunstige effekter. Det man ser er at samlokalisering tillater kommunene å gjøre tjenestene billigere – ikke bedre. Når faglige vurderinger taper terreng rammes den som trenger hjelp. Budsjettdisiplinens skylapper gir lite rom for menneskeverd. Utenfor skylappenes høye kanter er vi vitne til en økende hensynsløs trend. I den ene enden sparer norske kommuner penger på sin kategoriske tankegang. Sparingen applauderes. I motsatt ende tegnes derimot et melankolsk bilde med disse ordene som følgesvenn:

Sykmeldinger. Høy turnover. Atferd som utfordrer. Skam. Rigiditet. Psykiske lidelser. Misfornøyde nærpersoner. Dårlige fagmiljø. Fragmenterte tjenestetilbud. Rekrutteringsvansker. Belastende arbeidsmiljø. Oppsigelser. Økt forbruk og dyrere tjenester. 

Arbeider du i andres hjem, eller bor våre medborgere på din arbeidsplass? 

Å yte tjenester i andres hjem er etisk krevende. Hjelperne skal alltid ta utgangspunkt i den andres reelle vilje i små og store spørsmål som angår den andres liv. Her tolket som den andres verdier, preferanser, ønsker og tanker om hva som er et godt liv. Brukermedvirkning og retten til selvbestemmelse skal trone høyt. Om det er vanskelig å tolke den andres reelle vilje skal pårørende og nærpersoner lyttes til. Dette er prinsipper som er i tråd med FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Norske kommuner plikter å etterkomme denne konvensjonen. Likevel baner Bærum kommune sine egne veier der hensynet til store personalgrupper og tilhørende drift er viktigere enn individuelt tilpassede tjenester.

«Kvalitetsmessig vil det å etablere større enheter og erstatte uhensiktsmessige botilbud være positivt. Dagens beboere får nye boenheter, som for personalet vil være lettere å drifte. Det vil bli større personalgrupper, noe som er positivt i forhold til rekruttering av fagpersoner.» (Dette er hentet fra sakspapirer skrevet av rådmannen i Bærum kommune)

For hvem er disse hjemmene uhensiktsmessige? Norske kommuner og byråkrater må i større grad bli bevisst på hva man kommuniserer gjennom ordene man bruker. Både gjennom tale og i offentlige dokumenter. For ord er som små frø. Tillater man beplantning av diskriminerende ord så gror diskriminerende handlinger.

Stopp diskrimineringen 

Denne kronikken handler ikke om partitilhørighet eller partipolitikk. Den handler om respekten for den enkeltes liv, for pårørende som kjemper, og for anerkjennelsen av at annerledesheten er en ubenyttet ressurs i det norske samfunn. Kommunal- og moderniseringsdepartementet må røskes ut av vinterdvalen. Et departement med ansvar for norsk boligpolitikk, modernisering, lokalt selvstyre og kommuneøkonomi kan vitterlig ikke tillate at norske kommuner bosetter mennesker etter kategorier. Ei heller kan et departement som fronter modernisering tillate diskriminering, og en urgammel institusjonstankegang og -praksis. 


Nå er det nok. 

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere