Verdidebatt

Lengselen etter noe annet

Rødt fosser frem. Det forklares ikke av politikk alene.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

DET BEGYNNER å bli noen år siden jeg loffet omkring i Kina, men noen av samtalene husker jeg ennå. I en avsidesliggende landsby traff jeg noen som aldri hadde møtt et hvitt menneske før, men de hadde sett skihopping på TV, og var mektig imponert. Tenk å fly sånn gjennom lufta! gestikulerte de. Hvilken fryktløshet! Hvilken overskridelse av de betingelsene vi ellers går rundt og sleper våre liv etter!

Reisefølget mitt kunne litt kinesisk og svarte at skihopperen stadig er en helt i norsk offentlighet. Deretter spurte vi hva det er som gir mest prestisje i Kina. For skihoppere kunne det vel knapt være. Å være rik, svarte den ene. De andre rundt bordet nikket. Der er vi ikke så ulike, mumlet jeg.

Seiler frem

«Det er snodig at et sekterisk parti med et kommunistisk, planøkonomisk program seiler frem på meningsmålingene», skriver Bård Larsen i Vårt Land 15. februar. To dager i forveien ble Rødt målt til 7,6 prosent. Syv-komma-seks. Venstre og KrF fikk til sammenligning 5,5 prosent – til sammen.

«Snodig», skriver Larsen. Ja og nei, svarer jeg. For Bjørnar Moxnes’ suksessformel – sidelinjekritikk med brodd mot «velferdsprofitører» – er verken ny eller eksotisk. Den er mest av alt norsk, og skriver seg inn i en egalitær tradisjon med vekt på sjølberging og statlig eierskap.

Det som er nytt i ligningen knytter seg til partiets leder, nevnte Moxnes. Revolusjonær, men også ikke. Velkledd, men ikke chic. Nyfrisert, men aldri helt. Radikal, men like opptatt av å bevare. Slik er kommunismen i Norge anno 2019, som selv min egen bestemor kan la seg sjarmere av («Jeg synes han Bjørnar er så god»).

Rekti av Stalin

Og derfor låter det litt hult når Jonas Gahr Støre advarer mot den røde fare og minner om at Rødt «springer ut av en autoritær tradisjon». Jo da, prinsipprogrammet gjør at noen enhver kan komme til å steile, men det er ingen i Rødt som mener det var «rekti av Stalin å utrydde skadedyra». Om Moxnes har et ikon over senga, så er det nok heller av den greske venstreradikaleren Yanis Varoufakis.

Omskapningen av Rødt til en «av-sosionomisert» utgave av SV er imidlertid ikke uten omkostninger. For hva er poenget med et kompromissvillig kommunistparti? Hva slags samfunnsomveltende potensial kan svigermors drøm ha? Om det er noe som er «snodig» med Rødts fremgang, så er det dette.

Den spontane protesten mot kapitalkrefter og økende forskjeller – som gudskjelov alltid har hatt gode vilkår i Norge – forklarer noe av fremgangen, men på langt nær alt. Det gjenstår en rest, som dagens forklaringsmodeller ikke greier å gjøre regning med: Hvorfor gå til Bjørnar Moxnes når Audun Lysbakken finnes?

En eksistensiell valør

Det finnes flere svar. Blant annet at den ene aldri har regjert og blitt smittet av realpolitikkens basselusker. Men tro om det ikke også finnes et før-politisk eller eksistensielt svar. Jeg våger følgende påstand: Til tross for striglingen har Rødt ennå en appell som ikke lar seg kvittere i partipolitiske standpunkter. For å forstå dette, finnes bare én vei: litteraturen.

I sin egen omvendelsesbok, Arild Asnes 1970 viser Dag Solstad hva slags krefter som er i sving når noen hengir seg til Saka. Hovedpersonen Arild Asnes er den grublende retningsløse som lengter etter Virkeligheten med stor V. En tilværelsens utlending – med «et ansikt som lyser av frihet» – som bare ønsker å «synke ned i historien», bort fra den «klebende friheten» og «Vestens ambivalens».

Resultatet er kjent. I praksis ble suget etter mening omsatt i et partipolitisk absurdistan der medlemmenes kritiske holdning ble vekslet inn i angiveri og blind lydighet. Hvilket i sin tur er gjenstand for Solstads neste oppgjør – Gymnaslærer Pedersen (1982). En egenmelding og en form for selvplageri vi kan kalle marxoscisme. Etter å ha brukt ti år av livet på å beruse seg i drømmen om å representere arbeiderklassens kamp, er turen kommet til å dyrke tømmermennene.

En likandes kar

Og siden har den norske kommunisten vært en litt latterlig figur, en snodig og utrydningstruet skapning, representert ved Egil «Drillo» Olsen – Den siste kommunisten, som tråkket rundt i sine «pæler». Moxnes' store fortjeneste er at han har endevendt dette bildet. Kommunisten er ikke lenger en hjemløs overvintring fra en annen tid, men en likandes småbarnsfar i en generasjonsbolig på Nordstrand i Oslo.

Meningsbegjæret og suget etter overskridelse er imidlertid det samme. Så gjenstår det å se om det slår seg til ro i et så ufarlig parti som Rødt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt