Ikke et «kirkefond»

OVF har en egen paragraf i Grunnloven. I paragraf 116 står det at verdiene i fondet bare skal anvendes til «geistlighetens beste og til opplysningens fremme». Det er altså ingen tvil om at fondet kan brukes til kirkeformål (geistligheten). Men hva med dette andre – opplysningens fremme?

Les mer: Høyre lurer på om de skal forsyne seg av kirkens «arvesølv»

Skjærsildens pinsler. 

La oss starte med begynnelsen. Eiendommene som i dag utgjør OVF ble gitt til den katolske kirke i middelalderen, trolig i håp om at skjærsildens pinsler skulle bli noe mindre uutholdelige, eller i håp om tilgivelse for synder og et evig liv i himmelen. Bønder og fiskere bygget lokale kirker og storfolk ga jordeiendom og gårdsbruk som presten disponerte.

Etter reformasjonen ble eiendommene konfiskert av Kongen. Den store og verdifulle porteføljen av gårdsbruk, landbruks- og skogseiendom ble lagt under staten. Inntektene ble fortsatt, blant annet, brukt til å lønne prester og finansiere kirkedrift. Så gikk det nesten 300 år. I 1814 vedtok Eidsvollsmennene den nevnte grunnlovsparagrafen.

I 1821 ble grunnlovsparagrafen konkretisert inn i en ny lov som sa at en tredjedel av avkastningen skulle gå til Universitetet i Oslo mens resten skulle gå til det såkalte «Oplysningsvæsenets Understøttelsesfond». Fondet skulle etter loven av 1821 finansiere skoler, lønn og pensjon til prester og lærere, og til enkelte allmennyttige og opplysningsfremmende tiltak. I 1848 ble detaljreguleringen opphevet, og det ble opp til Stortinget å bestemme hva avkastningen skulle gå til.

Opplysningens fremme. 

Fra starten av gikk med andre ord avkastningen fra OVF omtrent likelig til geistlighet og opplysning, hele tiden med et premiss om at «opplysningen» også omfattet verdslig (ikke-kirkelig) opplysningsvirksomhet. «Opplysningens fremme» handlet altså ikke bare om trosopplæring, katekismus og salmeverspugging, hvis noen skulle tro det.

Universitetet i Oslo beholdt sitt årlige tilskudd fra 1821 og fram til 1963. Da ble paragrafen som sikret penger til universitetet fjernet i «Loven om endringer i Lovgivningen om de kirkelige fond». I løpet av de 142 årene mellom 1821 og 1963 hadde altså OVF blitt et «kirkelig fond». Så gikk det 33 år, og i 1996 ble kirkens enerett på fondet fullendt gjennom «Lov om Opplysningsvesenets fond». Der står det klart i paragraf to at fondet «skal komme Den norske kirke til gode».

Hva skjedde i mellomtiden? Hvordan kom vi oss fra en situasjon der staten i praksis brukte avkastningen fra fondet på to formål, geistligheten og opplysningen, til at Den norske kirke i det kommende booppgjøret mellom stat og kirke ikke bare krever 100% av avkastningen fra fondet, men også påberoper seg eierskapet og forvaltningsretten?

Les mer: Direktøren i Opplysningsvesenets fond reagerer på fremstøtet fra krefter i Høyre om å bruke kirkefond til vedlikehold av kirker.

Ikke sant. 

Historien viser at det er god grunn til å utfordre oppfatningen om at OVF «egentlig tilhører kirken og har alltid gjort det». Det er rett og slett ikke sant. Det er staten som eier verdiene, og som har bestemt hva pengene skal gå til i alle år. Og i størsteparten av fondets historie har Den norske kirke bare vært ett av to formål som har mottatt penger fra fondet.

Hvis man lurer på hvem som «egentlig» eier fondet, kan man jo også sette seg ned og reflektere litt over hva fondet faktisk heter. Stortinget kunne ha kalt det «Geistlighetens understøttelsesfond» den gangen i 1821. Men det gjorde de ikke.

Det er videre grunn til å spørre seg om det er lovlig å gi alle pengene til bare én av Grunnlovens to likestilte mottakere. Jussprofessor Eirik Holmøyvik understreket overfor Fri tanke i januar at en dom i Høyesterett fra 2010 gir presedens for at Grunnlovens paragraf 116 må tolkes i lys av praksis for forvaltningen av fondet, som historisk sett altså har finansiert både kirke og opplysning.

Et grelt lys. 

Kirkens gradvise overtagelse av Opplysningsvesenets fond kaster et grelt lys over en nylig rettstvist mellom OVF og Universitetet i Oslo. Mellom 2010 og 2015 måtte universitetet kjempe en hard kamp mot fondet. Striden handlet om festeavgiften for universitetsområdet på Blindern, som OVF eier. Mellom 1980 og 2010 betalte universitetet rundt 370.000 kroner årlig. I 2010 økte OVF avgiften til 54 millioner kroner – rundt 42 ganger mer enn prisstigningen siden 1980. Etter to runder i retten endte den årlige avgiften på ni millioner kroner, fortsatt rundt sju ganger mer enn prisstigningen.

Skal man følge Grunnloven og praksis gjennom mesteparten av fondets levetid, burde imidlertid universitetet ha fått tomta på Blindern gratis for lenge siden. Et bedre eksempel på hvordan «geistlighetens beste» i Grunnlovens paragraf 116 har spist opp og fortært sin egen tvilling «opplysningens fremme» skal man lete lenge etter.