Problematisk fra Vårt Land om abort

Redaktør Alf Gjøsund viser i sin kommentar 18. februar til noen av mine kommentarer på Facebook om biskopenes uttalelse. Han mener at jeg er «knallhard i kritikken». Ja, jeg «tordner» visst. Det er riktig at jeg kritiserer biskopenes uttalelse, og det mener jeg å gjøre ved hjelp av saklig argumentasjon. Biskopene tar i sin uttalelse til orde for et «nytt samtaleklima» om abort og oppfordrer til en «bred og saklig, fordomsfri og omsorgsfull samtale». Bidrar Gjøsund til dette ved sine karakteristikker?

Underlig selvkritikk. 

Det er helt fint at biskopene ønsker et bedre samtaleklima når temaet er abort, men jeg synes selvkritikken biskopene tar på kirkens vegne er underlig. For noen år siden var det debatt om fastlegers mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort. Jeg mener at de som ønsket en slik reservasjonsrett argumenterte avdempet, saklig og nøkternt. Hjalp det? Førte det til at forkjemperne for abortloven viste mer respekt og forståelse for legene som ikke ville bidra til abort?

Biskopene starter sin uttalelse med å gi en entydig kritikk av kirkens representanter som var motstandere av
 loven om selvbestemt abort på 1970-tallet. «I dag innser vi at kirkens argumentasjon ikke la til rette for en god dialog,» skriver de. Men hva er viktigst av en god dialog og av å beskytte menneskeliv?

Jeg synes svaret er opplagt. 

Kirken skal stå på de svakes side. Og de svakeste er faktisk barn i mors liv som med dagens lovgivning ikke har noen beskyttelse før uke 12. Derfor aksepterer jeg ikke logikken som Gjøsund bruker når han forsvarer bispeuttalelsen: «For hva bør være hensikten med en uttalelse? Den bør selvsagt være å bevege, ikke å låse. Å fastslå et prinsipp kan hvem som helst gjøre. Å påvirke folks posisjoner er noe helt annet».

Nessa og Knudsen. 

Gjøsund forsvarer også biskopenes uttalelse med at folk husker «den mest ekstreme bruken av virkemidler» fra 70-tallet. Men hva sikter han egentlig til? Jeg mener det er urimelig å hevde at kirkeledere i Den norske kirke benyttet ekstreme virkemidler. Hvis hentydningen gjelder aksjonene fra Ludvig Nessa og Børre Knudsen, så møtte disse altså mye motstand fra kirkens ledere. Det er altså lenge siden kirken tok avstand fra
 såkalte ekstreme virkemidler.

Det er bra at biskopene slår fast at «fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern». Dessverre blir setningen stående i løse lufta. Det naturlige ville jo vært at bispemøtet kritiserte prinsippet om selvbestemt abort. For innebygd i dette prinsippet er at fosteret ikke har noe vern. Isteden sier biskopene at deres «fokus er ikke å reise spørsmål om lovens berettigelse». Jeg synes det er skuffende. Vi hadde trengt kirkeledere som problematiserer en abortlov som gjør at staten finansierer og godkjenner at 15.000 spirende menneskeliv går tapt på norske sykehus årlig.

Ekstrem uttalelse. 

Etter at biskopene presenterte sin uttalelse, skrev biskop Kari Veiteberg på sin Facebook-side at abortloven var «eit gode» (det er for øvrig en ganske ekstrem uttalelse; mange forkjempere for abortloven kaller den «et nødvendig onde»). Veiteberg mener opplagt at uttalelsen gjør det mulig for henne å gi en slik vurdering. Er det da rimelig av Gjøsund å mene at biskopene kanskje har «lagt et grunnlag for et langt tydeligere kirkelig engasjement i spørsmålet om menneskeverdet framover»?

Bispeuttalelsen fastslår at et «samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang» siden slike aborter «forhindrer illegale aborter, og fremmer helse, sikkerhet og trygghet for kvinner». Jeg mener at det er uklokt å formulere seg slik. Hvis biskopene bare ville advare mot et totalforbud imot abort, burde det vært sagt tydeligere. Slik setningen er formulert, kan den tolkes slik at alle samfunn som tillater abort, uansett hva slags abortlov vi står overfor, er bedre enn samfunn som forbyr abort. Dessuten betyr det vel at biskopene fastslår at Norge ble bedre med innføring av selvbestemt abort i 1978.

Ikke konkret. 

Så vil sikkert noen si at biskopene har helt rett i at legale aborter er bedre enn illegale, og at aborter vil skje uansett. Alternativet er med andre ord strikkepinner. Jeg er klar over at problemene og tragediene ved illegale aborter. Jeg innser også at det er krevende å utarbeide et konkret alternativ til dagens abortlov. Når Gjøsund ber meg om å være «mer konkret», må jeg innrømme at jeg ikke sitter klar med et konkret lovforslag.

Men i en slik sak er det også viktig å skille mellom etikk og jus. Kristne 
ledere bør vokte seg for å gå for dypt inn i pragmatiske og juridiske diskusjoner om hva slags abortlov som er «realistisk». Etter 40 år med en abortlov som har gjort ethvert foster under 12 uker rettsløst, mener jeg at kirkeledere først og fremst skal argumentere prinsipielt og løfte frem menneskeverdet til alle mennesker, også de ufødte.