Verdidebatt

Tåkefyrster i skoddeheimen

Alf Gjøsund bidrar etter mitt syn til ytterligere tåkelegging i innlegget ”Ytterpunktene og nyansene”. Det kommer fort frem at Gjøsund selv tar på seg rollen som den nyanserte mens Espen Ottesen blir tildelt rollen som agitator. Mens Gjøsund ser nyansene tordner Ottesen med prinsipielle slagord.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I sin kommentar har Gjøsund definitivt konteksten på sin side. Prinsippenes tid er som kjent forbi. Varmt og kaldt, lys og mørke er noe som hører fortiden til. Honnørordene i dag er sammensatt, mangesidigog kompleksitet. Nå kan det se ut som om også spørsmålet om abort dras inn i denne tvetydige tåkeheimen av kirken selv.

Et annet mandat

Biskopene påpeker i sin uttalelse at de vil skape et annet debattklima. Gjøsund har stor forståelse for dette: "Ett lite feiltrinn – og uttalelsen ville utløst et raseri i den offentlige debatten. Det er svært forståelig at bispemøtet har ønsket å unngå dette".

Hvorfor i all verden er det viktig for kirken å ikke utløse raseri i den offentlige debatten? Er det ikke tvert imot særdeles urovekkende at kirken aldri gjør nettopp dette. Når sluttet evangeliet å vekke anstøt? Om Mesteren hadde fulgt Gjøsunds råd ville vi ikke hatt noe å navigere etter i dette spørsmålet.

Gjøsund spør retorisk etter hensikten med en slik uttalelse. Kirkens mandat har aldri vært å blidgjøre den kompakte majoritet. Freddy Kalas er opptatt av å være jovial, kirken er ikke nødt til å ta slike hensyn.

Bøyde av

Gjøsund virker å være på linje med biskopene når de tar et underlig oppgjør med seg selv. "Her legger biskopene vekt på tonen og polariseringen som har preget abortdebatten. Hva er det folk husker fra denne debatten? Selvsagt den mest ekstreme bruken av virkemidler. Når kirken innrømmer og beklager at den var med på å ødelegge dialogen på 1970-tallet, betyr det selvsagt ikke at den mener at alle motargumenter var legitime. Dette handler om å feie for egen dør".

Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i denne beskrivelsen og er totalt uenig. Kirken burde etter mitt syn vært tydeligere og mindre unnvikende i debatten på 70-tallet. Det var Børre Knudsen og Ludvig Nessa som var villige til å bruke ekstreme virkemidler. Kirken som sådan gjorde lite, de gjorde som de har gjort de siste tiårene, de bøyde av som Peer Gynt.

Kirken kan ikke innrømme noe de ikke har gjort. Man trenger ikke beklage at man sa det som var i samsvar med sin forståelse og overbevisning. At dette var utålelig for sterke feministgrupper gjør ikke at man blir nødt til å feie for egen dør.

Jeg for min del vil hevde at kirken opptrådte langt mer verdig, saklig og respektfullt enn sine meningsmotstandere under debatten på 70-tallet. Å beklage at man stod opp for livet og sannheten er et knefall for sterke motkrefter. Det gir næring til uriktige beskyldninger og en ensidig historisk beskrivelse.

Ordet, ikke politikken

Gjøsund sier videre at "Bak biskopenes uttalelse ligger et viktig premiss: Det er ikke politisk mulig å stramme inn dagens abortlov."Hvorfor i all verden uttaler biskopene seg innefor et slikt premiss. Hva som er politisk mulig er relevant for et politisk parti som Krf men når ble dette styrende for kirken? Tenk om Jesus skulle uttale seg innefor slike rammer. Kirkens fremste våpen er ordet og kraften i ordet, om ordet skal innrammes av det politisk mulige mister det brodden og surdeigskraften.

Jesus må alltid være kirkens forbilde i ett og alt. Jeg vil ikke spekulere i hvordan Bergprekenen ville sett ut i en postmodernistisk språkdrakt. "Vik bak meg satan", sa Mesteren til en av sine aller nærmeste. I tempelet veltet han pengevekslernes bord,  og den rike mannen gikk bedrøvet bort etter å ha snakket med Jesus. I disse krenkningstider kan man ta seg i å lure på hvordan det hadde gått med Jesus "if he was one of us".

Ingenting i evangeliene tyder på at Jesus var så fryktelig opptatt av et godt debattklima. Overalt hvor Jesus gikk møtte han motstand fra ulike grupper. "Tror dere at jeg har kommet for å skape fred på jorden? Nei, heller snarere strid og splittelse!" Jesus er ikke opptatt av å sikre seg på alle bauger og kanter. I sin siste bok etterlyser Oskar Skarsaune Jesus og spør retorisk om folkekirkene har glemt ham. Jeg tror han har et godt poeng.

Vrir og vender

Gjøsunds kommentar er bare med på å bekrefte kritikken mot bispemøtets uttalelse. Uttalelsen fra biskopene er så uklar og unnvikende at Gjøsund må bruke det meste av kommentaren sin på å forklare oss hva biskopene egentlig har ment. Uansett hvordan Gjøsund vrir og vender på dette kommer man ikke bort fra at dette er et linjeskifte. Man går fra tydelighet til utydeliget, fra klar til uklar. Uttalelsen er skrevet i tåkefyrstenes gråe farge. Jeg måtte selv lese biskopenes uttalelse både to og tre ganger før jeg fikk en vag fornemmelse av hva de måtte mene.

Jeg tror jeg snakker på vegne av mange. Halvor Nordhaugs spede forsøk på å forklare hva de har ment tyder på at biskopene selv er litt usikre. Uttalelsen er etter mitt syn et produkt av misforstått feminisme og resignert maskulinitet.

Jesu enkle talemåte

Den skarpskodde britiske kommentatoren Chesterton uttalte at når det kom til livets viktigste spørsmål hadde han større tiltro til "the common man" enn til "the theorist". Selv i en tid hvor visdom ofte forveksles med studiepoeng vil jeg gi Chesterton min tilslutning. Einstein sier at vår intuitet er en hellig gave og at "the ratial mind is a faithful servant". Han konkluderer med at vi har skapt et samfunn "that honors the servant and has forgotten the gift". Jeg tror muligens det avdøde geniet har rett.

Når det gjelder spørsmålet om retten til liv var min avdøde farfar som var fisker og garnbøter med folkeskolen som eneste studentbevis aldri et øyeblikk i tvil. Verken ideer eller teorier hadde fortrengt det den amerikanske grunnloven kaller selvinnlysende sannheter.

Når jeg leser Gjøsund og bispeuttalelsen ser jeg få spor av "the sacred gift" eller med bibelsk språk, loven som står skrevet i menneskenes hjerter. Språket og budskapet står i en grell kontrast til Jesu enkle og klargjørende talemåte.Jesus traff mennesker på dypet, hans ord møtte en gjenklang hos menneskenes innerste lengsler, det er selve motsatsen til tåkelegging.

En profetisk røst

"Vi har ikke flere spørsmål å stille. Vi har lett etter spørsmål i de mørkeste hjørner og på de fjerneste topper. Vi har funnet alle spørsmål som kan bli funnet. Det er nå på tide å oppgi letingen etter flere spørsmål og isteden begynne å lete etter svar". Chestertons oppfordring er etter min mening enda sårere tiltrengt i dag.

Vi trenger ikke mer tåkelegging, vi trenger ikke problematisere ytterligere, det menneskene trenger mer enn noe annet er svar å navigere etter i en tid som preges av stor forvirring. Her ligger en av kirkens fremste oppgaver.

Kirken skal være en profetisk røst et sannhetens lys uavhengig av omgivelsene og den rådende tidsånd. Det er i forhold til dette mandatet biskopene kommer til kort. "Tal Herre din tjener hører" er dessverre byttet ut med"Hør Herre din tjener taler".

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt