Bispemøtet og de ufødte barna

Det er med stor sorg mange av oss leser uttalelsen fra Bispemøtet i Den norske kirke. Man beklager det tidligere språket og holdningen til kvinner som søkte om abort. Man får inntrykk av i uttalelsen at å ta ufødte barns liv, er etisk og moralsk i orden når det skjer i såkalt legale former. Når kvinner selv får styre og bestemme språket i de kirkelige uttalelser og utgjør flertallet i det aktuelle organet, er det kanskje ikke så rart at man støtter, forstår og solidariserer seg med kvinner. Men uttalelsen utfordrer til refleksjon: Nå går utviklingen veldig fort, kampen i den åndelige verden raser, liberalismen og det for tiden teologisk korrekte markerer seg mer og mer. Det som var rett i går, er galt i dag. For nå er vi så opplyste, kunnskapsrike, kloke, viderekomne, reflekterte, empatiske. Men jeg klarer ikke å glemme den jødiske bønnen: "Du så meg den gang jeg var et foster" (Salme 139, 16) og jeg minnes 2 jødiske kvinner, Elisabet og Maria, som da de begge var gravide og bar hver sitt ufødte barn, fikk de to ufødte guttene til å kommunisere med hverandre  - og Elisabet sier til Maria: "For da lyden av din hilsen nådde mitt øre, hoppet barnet i meg av fryd" (Lukas 1, 44). Jeg skulle ønske Bispemøtet i Den norske kirke lyttet til Elisabet og Maria og tok inn over seg det enorme ansvar de påtar seg når de blir et ekko av denne sekulære verdens språk, tenkning og moral.