Hør etter når Kjell Ingolf Ropstad snakker. Hvor ofte han bruker Gud som argument. Hvor ofte han mener ting fordi det står i Bibelen.
Det skjer aldri.
Og det til tross for sin bakgrunn i Bedehus-Norge.
Jeg møtte ham første gang på Ungdommens Landsmøte, en årlig misjonssamling i Norsk Luthersk Misjonssamband. Jeg var journalist for bladet Utsyn. Kjell Ingolf var 16 år gammel og en av de kuleste ungdommene.
Så vidt jeg kan huske framsto Dag Inge Ulstein som hakket frommere på den tiden. Han var 21, og allerede en gjenganger på UL.
De andre KrF-toppene har også bedehusbakgrunn. Hans Fredrik Grøvan, Olaug Bollestad, Knut Arild Hareide – samtlige har sittet på 60-talls rørstoler og hørt lekpredikanter snakke om Israel, endetiden og om å bli vasket rene i lammets blod.
Men ikke en av dem trekker Gud inn i den politiske argumentasjonen sin. Kristne verdier sier de ja til. Men det er fordi de tror det er bra for landet. De argumenterer allment og rasjonelt, ikke religiøst.
Gud og djevelen
De fleste i bedehus- og frikirkelige miljøer aksepterer at man ikke kan begrunne politikk med bibelvers. Men ikke alle. Noen av dem snakker om åndskamp.
Åndskamp er kampen mellom Gud og djevelen. Den utspiller seg i politikken, både globalt og nasjonalt.
Særlig i Midtøsten pågår det en åndskamp. Noen av aktørene er på rett, andre er på feil side. Jeg trenger nok ikke å si hvilken side palestinerne er på.
I min oppvekst på 70- og 80-tallet ble jeg tatt med på Israel-møter i Fiskarheimen i Bergen. Dagen-redaktør Arthur Berg holdt foredrag. Far nikket og mente at de såkalte haukene i israelsk politikk, Menachem Begin og Itzhak Shamir, var blant de største Guds menn i vår tid. Helt uavhengig av personlig tro og livsførsel. De var på den rette siden i åndskampen.
Det mest påfallende eksemplet i dag er Donald Trump. Evangelikale kristne miljøer i USA – og noen få i Norge – har plassert ham på rett side – særdeles uavhengig av personlig tro og livsførsel.
Sekterisk
Også kirkeledere blir plassert inn i dette bildet. Man kan være så from man bare vil. Hvis man kan mistenkes for å lefle ørlite med liberal teologi plasseres man på feil side i åndskampen. Selv de mest konservative biskopene i Den norske kirke stryker på testen, bare ved å være biskoper.
Tankegangen er litt sekterisk. Den står sterkest i det vi forbinder med litt ytterliggående religiøse miljøer. Samtidig er den ikke uten paralleller i den sekulære sfæren. Mange har fortalt om lignende tendenser i politiske bevegelser. Gud er selvsagt ikke med i begrunnelsen, men trangen til å dele tilværelsen opp i et innenfor og et utenfor er like sterk.
Kanskje er det vi ser i debattene om abort og innvandring også: raseriet noen legger for dagen når andre tillater seg å være uenige – at de våger, liksom.
Er det rett og slett sånn vi mennesker er?
Krav om støtte
Tilbake til de kristne miljøene: En konsekvens av todelingen er at man støtter de som er på Guds side. Er man kritisk kan man bli møtt med bibelord som Romerbrevet 8,33: «Hvem vil anklage Guds utvalgte?» Underforstått: Ikke engang tenk på det!
Jeg husker hvor mye bråk det ble da jeg som journalist i Utsyn stilte kritiske spørsmål til ledelsen i Misjonsambandet. Her snakker vi ikke om en sekt, men en demokratisk oppbygd organisasjon. Jeg tenkte at organisasjonsbladet var medlemmenes organ, og at spørsmålene måtte stilles på vegne av dem.
Men mange lesere reagerte. Ledelsens avgjørelser skulle ikke trekkes i tvil, men støttes, mente de.
De samme argumentene har de fleste journalister i andre kristne organisasjonsblad møtt. For ikke å si i dagsaviser som Vårt Land og Dagen. Problematiserer vi noe av det som skjer i den lavkirkelige delen av Kirke-Norge får vi straks høre det. Noen av våre lesere ønsker journalistikk som heier på disse miljøene, uansett.
Det hjelper ikke alltid å vise at bildet er nyansert. Den ene artikkelen som viser fram en konflikt, annullerer alt annet.
Nå også i politikken
Den politiske dekningen vår har gått fri fra denne kritikken. Er det noe folk forstår, er det at pressen må være kritisk til den politiske makten. At det er en av de viktigste oppgavene til en avis.
Slik har det vært fram til nå.
Men nå skjer det noe. Vi har mottatt en strøm av henvendelser de siste månedene. Hvorfor skriver dere så mye kritisk om Ropstad? spør de.
Jeg har brukt mye tid på å skrive svar. Jeg viser til lederartikkel etter lederartikkel som:
(1) heier på viktige KrF-gjennomslag i regjeringsplattformen,
(2) har stor forståelse for Ropstads Pride-avvisning på grunn av arrangørens syn på en del spørsmål,
(3) ikke synes det er kritikkverdig at den politiske ledelsen i Barne- og familiedepartementet går i samme menighet,
(4) forsvarer den tidligere pornoavhengige KrF-rådgiveren og berømmer ham for hans åpenhet.
Og til reportasje etter reportasje som forteller nyansert og balansert om politikken og debatten.
De ser det ikke. Alt blir nullet ut av de artiklene som inneholder kritiske analyser.
Hersketeknikk
Om en måneds tid går Oslo Symposium av stabelen.
Jeg har respekt for grupperingen som står bak. De ønsker gjennomslag for det de opplever som kristne verdier. Og de gjør det med argumenter, og med respekt for demokratiet.
Men det må også sies at det snakkes mye om åndskamp her. Mange av deltakerne ser det som selvsagt at Gud identifiserer seg med deres syn. At de som er uenig med dem, har Gud imot seg.
Det stopper enhver meningsfylt diskusjon. De som er på Guds side er uangripelige. Synspunktene er jo ikke deres, de er Guds.
Kjell Ingolf Ropstad er en av talerne. Det er selvsagt helt greit. Knut Arild Hareide deltar også.
Men Ropstad vil oppleve noe som Hareide aldri har opplevd: At deltakerne heier entusiastisk på ham. At de plasserer ham på rett side i åndskampen.
Hadde jeg vært Ropstad ville jeg tatt dette opp fra talerstolen. Kanskje sagt at det egentlig er en form for hersketeknikk, selv om det ikke er ment slik.
Men det skal mot til å adressere sånt, særlig til dem som heier på deg.