Tidsbestemt stedegengjøring

For et par tiår siden deltok jeg på et prestekurs i USA. Temaet var «Å være luthersk prest og kirke i en moderne/postmoderne tid.» Noen opplevelser og refleksjoner fra studiet er vekket til live av den aktuelle debatten om liturgi.

Det hørte med til opplegget at vi hver søndag deltok i gudstjenester i ulike lutherske menigheter i området. En søndag var vi i en kirke i en av forstedene til Minneapolis. Menigheten hadde 4.000 medlemmer og i den rommelige kirken var det fire gudstjenester hver søndag. I hyllene ved inngangen sto den grønne salmeboken som rommet både salmer og liturgier. I koret sto det et pipeorgel. Verken pipeorgelet eller salmeboken eller en av de tradisjonelle liturgiene var i bruk. I stedet ble sangen ledet av forsangere og et band. Liturgien var en variasjon av «Contemporary worship».

Sluttet å komme. 

Etter gudstjenesten spurte vi en av prestene hvorfor de ikke brukte orgelet og noen av de kjente salmene og den tradisjonelle liturgien. Han fortalte at de tidligere hadde brukt orgel, salmebok og tradisjonell liturgi i en av de fire gudstjenestene. Men da hadde folk i stor grad sluttet å komme til den gudstjenesten. Da hadde de parkert orgelet og den tradisjonelle liturgien i den gudstjenesten også.

«Hvis dere går ut på parkeringsplassen ved kirken og slår på radioene i bilene», sa han så vil jeg gjette på at den musikken dere vil høre på den innstilte stasjonen er en variasjon av pop-rock musikk. Det er folk med den kulturbakgrunn som fyller kirken og som lovsynger og tilber med sitt språk.»

Jeg tror Luther ville nikket anerkjennende til deres intensjon. I Den tyske Messe sier han at gudstjensteordningen ikke er noen lov; «menigheten må bruke den som de selv synes ut fra den kristne frihet - alt etter hvordan, når og hvor lenge forholdene ligger til rette for det … Samtidig må man legge vekt på at friheten skal stå i kjærlighetens og nestens tjeneste.»

To hensyn. 

I gudstjenstetenkningen pekte Luther på to hensyn for gudstjenestefeiringen:

1. Hensynet til evangeliet.

2. Hensynet til hva som tjener vår neste, særlig de enfoldige og unge.

«For de enfoldige og unges skyld er det vi skal lese og synge og forkynne og skrive og dikte. Og dersom det var til gagn for formålet, ville jeg la ringe med alle kirkeklokker og spille på alle orgler og i det hele tatt få lyd i alt som kan låte.»

Og så kritiserer han pavekirken «som er blitt hengende fast i ordningene og regner dem som nyttige og nødvendige for sin egen del.» Altså at hensynet til gudstjenesteordningene er viktigere enn folket som gudstjenesten skal betjene.

Noe kraftig og stort. 

Det er en annen tenkning om gudstjenestens form enn det norske liturgikere skrev for snart 100 år siden: «Det er noe kraftig og stort som den levende og mer fremskredne menighet godt forstår.»

«Det handler om oppfostring og oppdagelse underveis» skriver Tormod Wasbø i Vårt Land 12. februar.

Noen ganger tenker jeg slik at når Gud kom til oss i medmennesket Jesus Kristus, og møter oss her vi er og slik vi er og ikke der vi skulle ha vært og slik vi skulle ha vært, så er det bra nok at vi lovsynger og tilber slik som vi er med vårt språk og med vår kultur. Kanskje en slik tidsbestemt stedegengjøring er det beste svar vi kan gi på evangeliet.