Verdidebatt

Folkeretten på Vestbredden

Norge har i årevis hevdet at bosetningene på Vestbredden er i strid med folkeretten. For eksempel kritiserte Norge Israel i 2015 fordi landet godkjente bygging av 800 boliger. Hvordan kan det ha seg? Jo: UD hevder at folkerettsbestemmelsen i San Remo-traktaten sluttet å gjelde da Storbritannia avsluttet sin oppgave som mandatmakt 15. mai 1948. Dette resonnementet vil mange folkerettseksperter være uenig i. Hovedargumentet er at den folkeretten som ble etablert i 1920, ikke var avhengig av mandatmaktens rolle.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Fredsavtalen etter første verdenskrig, San Remo-traktaten av 1920, har status av folkerett. Her ble det slått fast at de folkegruppene som hadde vært under ottomansk styre, skulle få selvstendighet. Det gjaldt jødene i Palestina og araberne i Syria, Libanon og Mesopotamia (Irak). Man vedtok samtidig at en «mandatmakt» skulle sørge for å gjennomføre dette. Frankrike påtok seg oppgaven for Syria og Libanon, Storbritannia for Palestina og Mesopotamia. Folkeforbundet sluttet seg enstemmig til San Remo-traktaten i 1922.

Retten til et land

Mandatoppgaven innebar å hjelpe folkegruppen med å etablere en stat. Mandatet kan sammenlignes med et vergemål: Man har formelt ansvaret på vegne av den umyndige, som overtar ansvaret når hun blir myndig. 15. mai 1948 ble jødene «myndige» ved at man opprettet staten Israel. Dermed ble rettighetene som jødene hadde fått som folkegruppe, overtatt av staten Israel.

Et grunnprinsipp i folkeretten gjelder respekt for oppnådde rettigheter. Folkeforbundet slo fast dette prinsippet i pakten sin, art 70, 1b: De rettigheter en part har, blir ikke påvirket av om en traktat avsluttes. (min overs.) Prinsippet ble også slått fast av Den permanente internasjonale domstolen i Haag allerede på 1920-tallet. FN tok med samme prinsipp i sitt charter art 80: Tidligere oppnådde rettigheter blir ikke endret ved at FN er opprettet. Wien-konvensjonen om traktatrett av 1969 stadfestet det samme prinsippet, og Norge har anerkjent denne konvensjonen som et «vesentlig uttrykk for folkeretten», senest i 2014. UDs påstand om at folkerettsbestemmelsen i San Remo-traktaten sluttet å gjelde da Storbritannia avsluttet sin oppgave som mandatmakt, bryter med alle disse vedtakene.

Området 

Seiersmaktene etter første verdenskrig ville at jødene skulle få det området de hadde brukt fra gammelt av, som sitt hjemland (stat). Da brukte man den bibelske formuleringen ‘fra Dan til Beersheba’. Dette var hele området vest for Jordanelva, og et større område øst for Jordanelva, pluss Golanhøydene. Mandat-teksten slo fast at ingen del av området kunne overdras til andre eller leies ut (art 5).

Det gikk ikke lang tid før Storbritannia brøt reglene. Landet ønsket et godt forhold til araberne og gav hele området øst for Jordanelva til den hasjemittiske emir-familien. Golanhøydene ble gitt til Frankrike, som la området inn i det syriske mandatet. Dette kunne Storbritannia gjøre fordi landet var en verdensmakt, og Folkeforbundet protesterte ikke, men godkjente de 23 % som var igjen som ‘mandatområdet’. Slik var situasjonen fra 1922 til 1947.

Det nyopprettede FN prøvde så å balansere rettighetene til jødene med kravet fra araberne, og foreslo i nov 1947 å dele disse 23 % i én jødisk og en arabisk stat. Med dette forslaget brøt FN med folkeretten gitt i San Remo-traktaten, og brøt art 80 i sitt eget charter! Likevel godtok jødene forslaget, fordi de var i en presset situasjon. Men araberstatene sa Nei. De ønsket hele området, og angrep militært for å fordrive jødene. Jødene greide å forsvare seg og beholdt omtrent det området som FN hadde foreslått for den jødiske staten. Staten Israel ble opprettet, og vi er ved det tidspunktet der norsk UD mener at folkeretten fra San Remo skal «nullstilles», et syn som er i strid med Wien-konvensjonen om traktatrett.

Hvilke grenser skulle så UD bruke? 15. mai 1948 var det ingen stabile grenser, i og med at syv arabiske stater angrep Israel. Jordan okkuperte Judea og Samaria og kalte det Vestbredden, og annekterte området. De fleste land i verden skjønte at denne annekteringen var folkerettsstridig. I 1967 ble Jordan fordrevet fra Vestbredden, da Israel greide å ta tilbake kontrollen. Man kan dermed si at Israel oppfylte vedtaket fra San Remo om at jødene skulle få et hjemland vest for Jordanelva. I 1994 ble Jordan og Israel enige om en fredsavtale, og Jordanelva ble internasjonal grense mellom de to landene.

Da skulle man tro at Norge forholdt seg til denne internasjonale grensen. Men nei: Norge mener at våpenhvilelinjen fra 1949 mellom Israel og Jordan skal være «utgangspunkt for de territorielle kravene [til partene]» (brev til meg 15. juli 2014). Så selv om Jordan er ute, mener UD at palestinerne har de formelle rettighetene til Vestbredden.

Et argument for dette er uttalelsen fra domstolen i Haag fra 2004, som legger til grunn at Israel er okkupant av området øst for den såkalte grønne linjen. Her hevdes det at den 4. Genève-konvensjonen fra 1949 er anvendbar for «de palestinske territoriene».

Art 49 sier at «okkupasjonsmakten kan ikke deportere eller flytte en del av sin egen sivilbefolkning til det område som den okkuperer.» Å deportere eller flytte betyr å flytte noen mot deres egen vilje. Det er ikke det som skjer her. Folk flytter selv, frivillig. At Israel legger til rette for frivillig flytting, rammes ikke av denne artikkelen. Derfor er den 4. Genève-konvensjonen ikke anvendbar.

Denne uttalelsen fra domstolen i Haag var ikke en dom som var bindende for partene. Det var en uttalelse på oppfordring fra FN, den kan derfor sammenlignes med en politisk meningsytring, på linje med FNs mange resolusjoner. Haag-domstolens uttalelse kan ikke brukes som belegg for at bosetningene er brudd på folkeretten.

UD sier at Vestbredden er ‘palestinsk område’ Det viser at UD neglisjerer prinsippet om respekt for oppnådde rettigheter og folkeretten fra 1920. UD neglisjerer også Oslo-avtalene som Norge var fødselshjelper for. I Oslo II (1995) ble Vestbredden delt administrativt i tre, og Israel har full myndighet i C-området. Det er her alle bosetningene ligger.

Når UD sier at Israel har okkupert området, antyder man at palestinerne «eier» området og at okkupasjonen er lov-stridig. Det motsatte er tilfelle. Israel sørget for å få kontroll over det området jødene ble tildelt i San Remo-traktaten av 1920. Mer relevant er det å si at Israel frigjorde området.

Oppdraget i Mandatet var at det «skal legges til rette for tett bosetting av jøder». Bosetningene er derfor ikke i strid med folkeretten, men en oppfyllelse av dem.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt