Kommentator Olav Egil Aune

Vi kom så fort vi kunne!

Jeg har tenkt på: Når begynte vi å løpe etter tiden?

Publisert: 15. feb 2019  /  553 visninger.

Det må ha noe med uret å gjøre. Vårt samliv med uret. Jeg hører det hver dag – «tidsklemme», «tiden springer», «tiden tar knekken på meg», «jeg har ikke tid» – i betydning «jeg har hatt tid, men har det ikke lenger», innforstått: Det er noe jeg har mistet og ikke i svarte natten klarer å finne igjen, «jeg har ikke tid til det jeg helst vil», kort og godt: Tid. Det er noe vi bruker­ og er den brukt opp, så er det som ellers i tilværelsen, ikke noe igjen. Vi rammes av ­poeten Carl Frederik Prytz – noen linjer fra et dikt: «... Kan vi bli hundre år gamle raskere enn lyden, kan vi iallfall si når vi møter Vårherre en dag: Vi kom så fort vi kunne!».»

Manns minne. 

Det skal være sagt: Uret er noe av det viktigste vi har, kanskje det viktigste – det ville ikke vært bedre om vi, 7,55 milliarder mennesker, som vi er, virret rundt og ikke fikk form på noe som helst. Så takk for uret. Det var omtrent nå, for 500 år ­siden, at en nysgjerrig herre, Peter Henlein fra Nürnberg, ­registrerte at alle pendler har sin bestemte svingetid. Der begynte «tiden å rulle», historien om en velsignelse for menneskene, som også ble en svøpe.

Løp for pengene. 

Noen år deretter var det første uret i gang, vi begynte så smått å løpe rundt ­viserne i stedet for å si tusen takk. Skjønt, så raskt skjedde det ikke. Nå skal jeg ikke dra penge­kortet, til det er problematikken for stor – men penger på avveie, i griske hender, har i manns minne­ og uten unntak hatt siste ordet. De får oss til å løpe, for å få mer for pengene. På 1960-tallet fikk vi virkelig fart på oss, da var armbåndsuret der, flatt, lite, og det «kontrollerte» oss hele tiden, om vi ville.

Pauser til fast tid. 

Med årene­ ble uret en moralsk, noen vil si moralistisk, maskin, noe nær det ultimate symbol på vår tids­besettelse. Et kling i klokka fikk et arbeidslag til stå «arbeidsrett» om morgenen, stå tidsnok opp, samle seg om masseproduksjonen og holde pauser til fast tid. Kanskje startet det der? Moralisten i meg sier at «klinget» ble det moderne, industrielle samfunnets symbol på akselerering, ­effektivisering, vekst. Det har ikke gått over. Og kommer heller ikke til å gå over.

Stemplet inn og ut. 

Kontroll­urets storebror var stemplingsmaskinen, klikk inn, klikk ut. Tellingen førte lukt inn i samlebåndsarbeidet, folk ble rastløse, syke og nervøse. En effektivitetsfremmende metode var å la folk arbeide på akkordlønn i stedet for timelønn. Med andre ord, en kamp om tiden. Hoi, hvor det går. Som den amerikanske historieprofessor Lewis Mumford i sin tid sa det: «Den vesentligste av de oppfinnelser som ligger til grunn for den moderne industrielle epoke, er ikke dampmaskinen, men uret.»

Passet på bananene. 

Jeg husker det simpelthen selv, jeg hadde­ sommerjobb med å skille tomater fra poteter på Gartnerhallen. Av og til ble jeg kalt inn på teppet, én gang fordi jeg ­angivelig hadde trikset med innstemplingen (hvilket jeg ikke hadde), en annen for at jeg ikke passet på at bananene, som skulle ha et nøyaktig antall grader for å modnes, ellers ble de svarte.

Jeg tok det merkelig nok greit. Men det som sitter på netthinna fremdeles er en liten, innrammet plakat på sjefens vegg, litt på skrå, budskapet hadde en nesten oppmuntrende klang:

«Gjør ditt ærend, gå raskt bort! Husk tid er penger, og ­ tiden­ kort».

Stoppeklokka. 

Skulle vi ta med én ting til, måtte det være historien om optimaliserings­moralen, som snek seg inn i fritidslivet uten at vi egentlig helt visste at den gjorde det, og vi skjønner det neppe i dag heller – vi begynte å overføre ­erfaringene fra arbeidsplassen til fritida, vi skapte en verden hvor uret ble et instrument som brakte fritiden mening inn i tilværelsen, stoppeklokka. Vi rodde, syklet og kappseilte og målte start­tider, mellomtider, rundetider og sluttider. Med andre ord, nye tidspress, det dreide seg om å vinne tid og sette­ rekorder, det var det ypperste ideal. Og er det frem­deles, atskillige minutter av Dagsrevyens 45 tilmålte, handler om et kappløp med tid: sporten.

Kaste bomber. 

Den som har fulgt med så langt som hit, skal vite at jeg har ikke tanker å kaste bomber på tiden. Jeg fikk bare så lyst til å finne ut – ikke når tiden startet – men hvorfor vi behandler den så stemoderlig. Jeg tror at jeg – godt og vel 500 år etter – med tyngde kan si at det ligger i genene og at det bare er en liten elite som «hopper av». Vi andre tror på det vi hører – a­t ­løper vi ikke fort nok, faller verden sammen. Jeg er ikke moralist, jeg er drevet av kavet og syns ikke én gang synd på meg selv.

Reiser meg.

Så hva gjør vi? Selv gjør jeg det på den måten at jeg av og til stanser, reiser meg, retter ryggen og sier med klingende stemme: Det er ikke tiden det er noe feil med, gutten min, det er deg.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
28 dager siden / 8510 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
29 dager siden / 6425 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
23 dager siden / 3396 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 2852 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
18 dager siden / 2691 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 2191 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 2016 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
12 dager siden / 1775 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
1 dag siden / 1741 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
16 dager siden / 1736 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere