Bård Larsen

33

Vesten som kortidsminneforening

Vi har glemt at det liberale demokratiet er en skjør og komplisert politisk konstruksjon som har kjempet med nebb og klør for å overleve.

Publisert: 14. feb 2019  /  587 visninger.

Rødt går solid frem på meningsmålingene. Antagelig forstår mange av de som støtter partiet at den autoritære partilinja ville være dårlig nytt hvis den noensinne skulle veksles inn i realiteter.

At opplyste mennesker støtter et parti de vet aldri bør komme i reell posisjon er merkelig i seg selv. Hvis vi hadde et tilsvarende revolusjonært parti på høyresiden, og folk støttet dem taktisk, ville det skapt rabalder av en annen verden.

Lekent og ufordøyd. 

Men det hviler noe lekent og ufordøyd over venstreautoritarianisme. Den er ikke så farlig i små porsjoner … Proletariatets diktatur, selv ikke i lettutgaven, kommer jo ikke til Grünerløkka eller Ullevål Hageby. Så kan man kanskje gruble litt over den moralske og historiske implikasjon over dette, hvis man gidder.

Rødts appell blant velgere er selvsagt også utrykk for politisk misnøye: Frustrasjon over Frp og en rekke kontroversielle utspill fra regjeringen. Moxnes retoriske begavelse, med et utrykk som velferdsprofitører, får gehør hos mange. Rødts beskrivelser av ulikhet, eliter og lederlønninger trekker også velgere. Men samtidig er dette forhold som Ap og Støre er i stand til å absorbere. Hva skjer?

Sett utenfra er det snodig at et sekterisk parti med et kommunistisk, planøkonomisk program seiler frem på meningsmålingene i en temmelig egalitær velferdsstat med et fritt marked. Samtidig sliter sosialdemokratene i det europeiske landskapet. I et nytt arbeidsmarked, annerledes demografi og med utfordringer som går mer på tvers av klasse enn tidligere, har de problemer med å finne fotfeste. Det gir rom for populistiske kaosryttere som har svar på det meste.

Ytterkantene styrker seg. 

Gjennom pluralisme og liberalt demokrati har en klart å turnere uforsonlig gruppedynamikk på en ganske god måte. Harmonimodellen har vært rådende. Slik ser det ikke helt ut lenger. Det er i tidsånden at ytterkantene styrker seg på bekostning av det liberaldemokratiske sentrum. Det er åpenbart at mange vil være med på den seilasen. Årsakene til polariseringen er kompleks og omdiskutert, men polariseringen er der, og folk får ta det ansvar de selv føler er riktig.

Kanskje er det lurt å tenke over hva det på sikt kan innebære hvis sentrum forvitrer og ytterkantene blir rådende politikk? En vestlig sivilisasjon dominert av trumpister og kommunister? Er det ok? Som en protest?

De siste ukene har Venezuela vært et hett tema. Landet er som kjent blitt et humanitært katastrofeområde. Likevel står Rødt, direkte avleggere av en av de mest autoritære politiske bevegelsene Vest-Europa, last og brast med en diktator som sulter ut sin egen befolkning. Rødt er bekymret for regimeskifte i diktaturer, men vil ha revolusjon i liberale demokratier.

Mens Maduro blokkerer innfartsårene for å hindre nødhjelpen å komme inn i Venezuela, bruker Rødt tiden til å demonstrere foran Utenriksdepartementet med plakater av Chavez og Maduro. Markeringen ble for øvrig kringkastet av venezuelansk stats-TV: «Det norske folk støtter Venezuelas president.» Men noen sammenheng mellom Rødt hjemme og Rødt ute leses ikke alltid inn i sånt. I alle fall ikke blant Rødts velgere. Venezuela er jo så langt borte.

Innlysende fellestrekk. 

Det skal mye velvilje til for ikke å påpeke sosialismens virkningshistorie, altså når det gjelder statsformer. For de har vært katastrofale, alle som en. Selvfølgelig kunne man valgt å drøfte hvert enkelt havari stykkevis og delt, men det er dårlig analyse. Fordi de sosialistiske landene, selv om mange av dem er svært forskjellige, har et temmelig innlysende fellestrekk i ideologien. Så blir det sagt at ingen av disse landene har vært sosialisme på ekte, og det stemmer nok. Det bekrefter at sosialisme som statsdoktrine ikke tåler overgangen fra skrivebord til praksis (kan det være noe med manglende maktfordeling og ideologisk rettskaffenhet?) Maktkonsentrasjonen med folket som stedfortreder (proxy) er som en honningkrukke for makteliter, men også en fjøslykt for hjemlige venstreradikale.

Er det virkelig lekent eller kontrært å snuse på illiberalt tankegods? Eller til og med stemme på dem? Demokratiet går selvsagt ikke under av at Rødt bikker syv prosent. Men alle monner drar. Ulike radikale grupperinger ser nytteverdien av et urolig landskap. Krise er som skapt for demagoger og kaosryttere. De ideologiserte ytterpunktene trekker mange velgere som normalt verken er ideologiske eller særlige poli­tiske inn i en kamp om hegemonier.

Det ville dessuten være en overdrivelse å hevde at alle venstreradikale har en særlig omsorg for det liberale demokratiet. Kanskje er det også slik at noen godt ute til venstre ikke har så veldig mye imot at Vesten kneler under indre motset­ninger. Blant de mest ideologisk venstreradikale er sammenbrudd i kapitalismen og dens liberale demokratier gode nyheter, en etap­peseier så å si, slik Karl Marx i sin tid forutsatte at både ville skje, og var nødt til å skje.

Et radikalt nullsumspill. 

Det er ikke sikkert at alle som er med på seilasen vil trives i et samfunn der liberale institusjoner og maktfordelingsprinsippet blir angrepet, der pluralisme erstattes av fiendskap og der det offentlige ordskiftet blir til et radikalt nullsumspill. Det er riktignok ikke helt riktig, men analogien er god: Legger du en frosk i kaldt vann som varmes opp, vil den svømme rundt og ikke merke at den blir kokt før det er for sent. Selv om det er mye vi misliker, kanskje til og med sterkt, er det ikke sikkert at vi vil like det som eventuelt kommer etter liberalt demokrati, som Leonard Cohen nesten sa.

Tanker som dette blir selvfølgelig oppfattet som pompøse og gammelmodige. For Rødt er jo bare kontrære. Og de sier det som det er, sies det. Men gjør de det?

Rødt maler et bilde av Norge som et grusomt land å leve i. Så grusomt at en revolusjon er nødvendig. Det er til å undres over: Hva tenker urbane individualister med mastergrad som stemmer Rødt om å leve i et kommunistisk samfunn? Altså i den grad det i det hele tatt tenkes over det? Hva tenker folk som ellers setter pris på kunstens autonomi og frihet til å velge hvem og hva man vil være, om statsdirigert konformitet slik den har blitt praktisert i de land Rødt (og tidligere AKP) var (og er) disipler for? En mulighet er at velgere ser på det som avlatshandel: Om ikke verden kan reddes, kan man i alle fall redde egen samvittighet ved å stemme på et parti som prediker at de vil avskaffe den kapitalismen man nyter til fulle, vel vitende om at det aldri vil skje.

Opium for de intellektuelle. 

At folk med høy utdannelse svermer for høytflygende og fullstendig urealistiske, men autoritære ideer er ikke noe nytt. På nittitallet var det gøy å gå opp catwalken med logoene til Baader Meinhof eller Røde Brigader på ekstremt dyre topper designet av Katharine Hamnet. Den selvproklamerte Prada Meinhof-gjengen hadde som filosofi at historien gjentar seg. Først som tragedie, siden som mote. 

Filosofen Raymon Aron skrev i sin tid om den franske øvre middelklassens dragning mot ideologier som ødela befolkninger i land langt borte. Opium for de intellektuelle, kalte han det. Aron så med forbauselse på hvordan folk, utdannet i rasjonalitetens og fornuftens navn ved Sorbonne, som med høye krav til kritisk analyse aktive dekonstruksjon av etablerte sannheter, samtidig forfektet ideen om et fremtidig utopia og fornektet alle fakta om hvordan disse ideene utspilte seg rundt i verden.

Forskanset i Paris rike kvarterer erklærte Jean Paul-Sartre (Raymon Arons evige krangleobjekt) og hans livsledsagerske Simone de Beauvoir seg som «anti-borgerlige anarkister». En slags politisk og kulturell selvpisking uten egentlige sosiale konsekvenser.

Den jødiske dirigenten. 

Omfavnelse av enhver god sak, uten tanke på konsekvensene, ble udødeliggjort av forfatteren Tom Wolfe i novellene Radical Chic & Mau-Mauing the Flak Catchers. Radical Chic (som har blitt et begrep) handlet om den jødiske dirigenten og komponisten Leonard Bernstein som i 1970 inviterte ledere for Svarte Pantere, en revolusjonær gruppe med antisemittiske tendenser, til luksusleiligheten sin ved Park Avenue, Manhattan. Problemet var at Bernstein hadde svarte tjenere. Derfor hyret han for anledningen inn to spanske tjenere.

Aron og Wolfes skriverier handler ofte om mer eleverte samfunnslag enn det Rødt kan skryte av. Men beskrivelsene av avstanden mellom idealisme og praktisk fornuft, står seg godt i dag også.

Når det gjelder fremtidsutsikter deler jeg langt på vei Timothy Snyders pessimisme. Når det rakner et sted, kan det rakne overraskende fort andre steder også. Det vil ta tid, men historien er heller ikke forutbestemt. Selv ikke her, hvor vi alle er sosialdemokrater. Folk flokker om politikere til høyre og venstre som sier det som det er, samtidig som sannhetsprinsippet er i oppløsning. Og i Kreml sitter det en president som gnir seg i hendene.

Men i siste instans må voksne mennesker tas på alvor. De som velger å gå hele veien og støtte fiender av liberaldemokratiet, er selv ansvarlige for det de gjør. Andre må betale prisen for slike valg. Uansvarlighet går som regel ut over andre.

Fordi det er kontrært. 

Som sosiale skapninger er vi ledbare. Vi kan tro på rareste ting. I en rasjonalitetens tid der mennesker er friskere og sunnere enn noensinne, takket være skolemedisin og vaksiner, velger for eksempel stadig flere foreldre ikke å vaksinere barna sine, for dermed å bane veien for oppblomstring av livsfarlige sykdommer. Kanskje fordi det er kontrært, eller interessant. Gode foreldre kan i konsekvens være ubarmhjertige mot andres barn.

Vesten er også en kortidsminneforening. Vi har glemt at det liberale demokratiet er en skjør og komplisert politisk konstruksjon som har kjempet med nebb og klør for å overleve. Mange tror at det er urokkelig og evigvarende og at autoritære ideer derfor kan betraktes som interessante og morsomme å leke med. Litt høyreradikalt her, litt kommunisme der? Plukke litt her og litt der, no problem, for verken baristaen på hjørnet, Instagram eller ytringsfriheten vil forsvinne. Og er ikke Trump og andre sterkemenn bare korrekser som står opp for vanlige folk og sier det som det er?

7 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
19 dager siden / 5126 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
27 dager siden / 3082 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
20 dager siden / 2314 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
27 dager siden / 2194 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
17 dager siden / 1764 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
21 dager siden / 1734 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
19 dager siden / 1720 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1664 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere