Verdidebatt

Folkekirken er en livsløpskirke

Folkekirken lever først og fremst i de kirkelige handlinger, dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Det er derfor viktig at "Ordning for den norske kirke" løfter denne virkeligheten frem og definerer den som en vesentlig del av kirkens liv. Fokus på gudstjenesten er viktig, men dette kan også bli for snevert. Også i en begravelse og et bryllup samles og utrustes menigheten til tro og tjeneste.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Vårt Land 12.februar fremhever preses Helga Haugland Byfuglien betydningen av den nye «Ordning for Den norske kirke» som kirkemøtet skal vedta på sitt møte i mars. Ordningens Kapittel 1 vil på mange måter bli kirkens grunnlov. Bispemøtet diskutere i disse dager innholdet i dette kapittelet, og Byfuglien er opptatt av at både diakoni og gudstjeneste hører hjemme her. Jeg tror mange er enige med henne i dette.

Da jeg i høst deltok i høringen om den nye kirkeordningen sammen med menighetsrådene i Gressvik og Onsøy slo det oss med stor tyngde at innledningskapittelet må si noe både om gudstjenesten og om de kirkelige handlinger som grunnlag og oppdrag for kirken. Den nye §16 i grunnloven fastholder begrepet «Norges folkekirke». Derfor må kirken følge opp dette i sin «grunnlov» og si noe tilsvarende kortfattet om hvordan den ønsker å oppfylle dette mandatet.

For oss på grasrota ble svaret overraskende enkelt: Folkekirken lever først og fremst i de kirkelige handlinger, og i sammenhengen mellom disse og søndagsgudstjenesten. I samtalen om dette dukket begrepet «livsløpskirke» opp. Når vi først hadde uttalt dette ordet kunne vi vanskelig finne ett annet som bedre beskriver folkekirkens vesen og oppdrag. Vi opplever at de fire dimensjonene – bekjennende, åpen, misjonerende og tjenende – er viktige for å balansere teologiske dimensjoner som lett kan spilles ut mot hverandre i enhver kirke. Men disse honørordene sier egentlig ingen ting om hva som ligger i selve begrepet «folkekirke» til forskjell fra andre trossamfunn. Også andre sammenslutninger kan beskrives på samme måte, for eksempel «…en bekjennende, åpen, misjonerende og tjenende kirkeforening».

Kirkemøtets firefoldige beskrivelse fra 2004 ble utformet inn i en situasjon der de folkekirkelige strukturer fortsatt ble opprettholdt av statens lovverk og tatt for gitt i en norsk etterkristen enhetskultur. På kort tid er virkeligheten blitt en annen. Nå må kirken selv ivareta, videreutvikle og sette ord på de strukturene som kjennetegner en folkekirke.

I praksis vet vi at denne kirken først og fremst lever i de kirkelige handlinger i livets overgangsfaser: dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Det er derfor viktig at vi løfter denne virkeligheten frem og definerer den som en vesentlig del av kirkens liv.

Det er en seiglivet myte at de som «bruker kirken» ved de store milepæler bare går til kirke fire ganger i løpet av livet. I virkeligheten går også denne delen av kirkens medlemmer regelmessig til kirke og gudstjeneste. De går i sine barn og barnebarns dåp, i sine søskenbarn og tantebarns konfirmasjon, sine søsken og sine kollegers bryllup, sine besteforeldre og sine naboers begravelse. De er ikke kirkefremmede, men de kjenner kirken fra et annet perspektiv enn menighetskjernen.

Fokus på søndagsgudstjenesten er viktig, men også dette kan bli for snevert. Også i en begravelse og et bryllup samles og utrustes menigheten til tro og tjeneste. Begrepet «livsløpskirke» vil også danne et godt grunnlag for det som sies senere i forslaget til kirkeordning om barns tilhørighet basert på foreldrenes medlemskap.

Ut fra dette kunne den nye §4 i ordningens innledningskapittel utformes slik: «Den norske kirke skal forkynne evangeliet, forvalte sakramentene og fremme nestekjærlighet. Som folkekirke skal den være en livsløpskirke der de kristne ritualer gir hjelp til livstolkning og livsmestring. Gjennom gudstjenesten og de kirkelige handlinger utrustes menigheten til å være del av en bekjennende, åpen, misjonerende og tjenende folkekirke.»

Kåre Rånes, prest

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt