Verdidebatt

Liturgisk fornyelse og variasjon: Fra kontroll til samtale

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Takk til Torstein Eidem Nordal for utfordringen til å utdype kommentaren jeg ga til VL 9.2. («Frykter folkekirke uten folk»).

Selv om Vårt Land i og for seg gjenga meg nøyaktig, var det to problemer med oppslaget. For det første var mye klippet bort. Dermed ble et forsøk på å se en sak fra to sider og veie argumenter, redusert til en ensidig og negativ replikk. For å sitere meg selv fra e-posten jeg sendte journalisten: «Jeg setter pris på en biskop som er lydhør for lokale behov og åpen for fornyende impulser». Og lenger ned: «Jeg er til og med åpen for at en endring [altså rokere på ordo] kan være på sin plass».

Nå vil jeg ikke bebreide avisa, for i møte med gudstjenesten har jeg mer og mer blitt en frimodig endringsvegrer. Det var også hovedtonen i det jeg sa til journalisten. Men jeg er altså ikke fullt så avvisende til liturgisk innovasjon som oppslaget kan tilsi.

For det andre fremgår det ikke i saken tydelig hvilke spørsmål jeg svarer på. Og dermed kan det kanskje virke som om jeg uttaler meg om én bestemt gudstjenestepraksis, f.eks. i Sandnes, mens jeg fikk mer prinsipielle spørsmål og prøvde å si noe om dem.

To debatter i debatten 

Det er mulig å identifisere to diskusjoner i innleggene som har vært publisert i denne saken så langt. For det første en debatt om kirkens «sted», forstått som forholdet mellom det lokale, regionale/nasjonale og økumeniske. For det andre en debatt om kirkens «tid», nemlig forholdet mellom å gjenta kjente ord og praksiser på den ene side, og å skape nye ord og praksiser på den annen.

Disse to spenningene er infiltrerte i hverandre, som tid og sted alltid er, og de er komplekse. Det innebærer, for det første, at det ikke er mulig å lage enkle regler eller formler som skulle løse dem en gang for alle. De fremstår snarere som grunnleggende ledelsesutfordringer i kirken; ledelse da forstått som en felles stifinnerpraksis, i en sammensatt virkelighet som alltid er ny og aldri kommer til oss ferdig tolket.

For det andre merker vi i dag at disse gamle diskusjonene har ny sprengkraft. Grunnen til det er både opplagt og sammensatt. Den norske kirke beveger seg fra å være en statlig virksomhet til å finne sin plass et eller annet sted mellom offentlig, privat og tredje sektor. Disse prosessene foregår mens folks holdninger til institusjoner, individuell frihet, religion og identitet er i sterk endring. Og samtidig som pilene for oppslutning om kirken peker nedover.

Gudstjenesteendringer som ledelsesutfordring 

I denne situasjonen stilles det store krav til kirkens ledere lokalt, regionalt og nasjonalt. På den ene siden er det utrolig viktig å gi rom for impulser til fornyelse. Disse kommer gjerne lokalt, de kommer ikke alltid i den formen vi hadde tenkt, og de kommer med engasjement og trykk! De som sitter med myndighet til å godkjenne eller avvise må være nøye med å lytte helt ut, gjerne besøke, bidra til dialog, og til at gode nye praksiser spres utover i kirken.

På den annen side er det også viktig at lokale ledere har forståelse for at endringer som vekker stor begeistering likevel kan implisere premisser som ikke alltid er synlige. Det er en tendens til for raskt å sette en negativ merkelapp som «kontroll» og «makt» på instanser som faktisk bruker sitt teologiske skjønn til å se på hva som er konsekvensene av endringene. Og som kanskje har et skarpere blikk på uheldige sider ved en praksis enn de mest begeistrede insidere har.

En erfart liturgisk teologi 

Det er mange grunner til å ønske endringer i liturgien. Erfaringer som kirkegjenger (og, må jeg innrømme, som menighetsprest før det) er at svært mange prester synes å ha en uro over et eller annet de synes er feil, eller kan bli bedre, i gudstjenesten. Men som kirkegjenger har det slått meg hvor velsignet det er med prester og kantorer som lar liturgien være, går aksepterende inn i den og feirer den slik den er gitt oss, uten å ha ambisjoner om å forbedre den.

Hvorfor foretrekker jeg det?

For det første: Fordi det tydeliggjør at gudstjenesten formidler evangeliet til meg forut for mine egne eller fellesskapets anstrengelser. En fast liturgisk praksis hjelper meg til å være til stede og vende blikket mot Gud fremfor å tenke på liturgien. Her er jeg preget av C.S. Lewis sitt ideal for gudstjenesten på første side i Letters to Malcolm: Chiefly on Prayer: "The perfect church service would be one we were almost unaware of; our attention would have been on God".

For det andre: I luthersk tradisjon defineres gjerne kirken ut fra den lokale samlingen om Ord og sakrament, og i mye toneangivende ekklesiologi prioriteres kirken som fellesskap fremfor kirken som institusjon. Men kirken er også en institusjon som strekker seg utover dagen og stedet. Spesielt i en tid preget av subjektiv vending og konsumlogikk, der mange av institusjonene omkring oss fragmenteres, er det en motkulturell handling å forholde seg lojalt til den liturgien som kirken samlet har blitt enig om. Ikke minst gjelder det når kirken gjennomlever så sterke endringer som den gjør nå. Gudstjenesten har uansett stort rom for valg, og preges lokalt av kirkerommet, menigheten som er til stede, og av av prestens og kantorens lydhørhet og uttrykk. Slike kontekstuelle variasjoner er er et stort gode!

For det tredje: I enhver menighet finnes det mangfoldige og motstridende ønsker for hvordan gudstjenesten skal være. Noen vil ha den mer som et evangelikalt møte, andre ønsker «smells and bells». Noen kjenner et dypt savn etter den gamle oversettelsen av Fader vår, andre anfektes av mangelen på kjønnsinkluderende språk. Noen ønsker justeringer, andre opplever gudstjenesten som så fremmed at de vil ha en total omveltning. Jeg synes det er noe vakkert, og fellesskapsbefordrende, i det å feire en gudstjeneste som ikke er noens «drømmegudstjeneste», men et kompromiss som vi har inngått sammen. Men selv om det kan være vakkert, er det også vanskelig, av og til veldig vanskelig. Derfor er det så viktig å holde den respektfulle samtalen åpen, og ikke stenge av for nødvendige endringer.

Til slutt 

Mitt innsteg innebærer ikke en konservatisme som på autopilot sier nei til enhver endring, eller som bare nølende og motvillig lar seg rikke. Gudstjenesten har alltid vært i endring, noen ganger gradvis og andre ganger brått. Den må alltid være åpen for fornyelse, og la seg åpne for dem som erfarer den som stengt og ekskluderende.

Kanskje er det en slik ny, varig endret gudstjeneste Nordal feirer i Sandnes. Kanskje ville jeg også merket, om jeg kom innom, at her gjør mennesker sterke erfaringer av "Ånd og kraft", som han skriver. I såfall bør vi alle være lydhøre for det! Men samtidig viser lang erfaring at åndsbegeistring med fordel kan gå hånd i hånd med kritisk selvrefleksjon og vilje til å slippe andres blikk og tilbakemeldinger til. Det viste urkirken allerede da den beveget seg fra Peters syn hos Kornelius til det felles vedtaket på Apostelmøtet i Jerusalem (Apg 10 og 15). Den samme vilje til å søke sannheten sammen synes jeg vi bør tilstrebe. 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt