Ingvild Aurebekk

Barne-og ungdomspsykiater
1

Tredelingen er for rigid

Permisjonsreglene bør gjenspeile ønskene til ulike familier i større grad enn de gjør per i dag.

Publisert: 12. feb 2019.

Å få barn er for de fleste det største man kan oppleve i livet. Noen sier det er en «gledelig livskrise» med en solid dose søvnunderskudd. Det varierer selvsagt, men mange føler seg både overveldet og overlykkelig. Som en venn av meg sa: «Men hvorfor kom det ingen bruksanvisning om ungen ut med morkaka?»

Rettigheter og stønader. 

Sammenlignet med andre land i verden har Norge gode økonomiske ordninger etter fødsel. Den 1. juli 2018 ble det innført en ny endring. Fedrekvoten økte fra 10 til 15 uker. For å få kvoten må både mor og far ha rett til foreldrepenger. Fedrekvoten var i en periode 14 uker, men ble justert ned til 10 uker i 2014. Da viste tall fra NAV at det i hovedsak var mor som tok ut fellesperioden. Politikerne ønsket en endring. Fedrekvoten ble etter hvert også utvidet fra 15 til 19 uker for de som ønsket 80 prosent lønn. Fellesperioden ble redusert fra 26 til 18 uker.

Er dette den rette veien å gå? Debatten har rast. Norsk Psykologforening støtter tiltaket. Helsesøstre og jordmødre er bekymret. Helsedirektoratet anbefaler fullamming i 6 måneder, og etter introduksjon av fast føde, videre amming til barnet er minst ett år. Anbefalingene er utfordrende å nå om mor må tilbake til jobb etter 7 måneder. «Ammefri» er for mange praktisk vanskelig. Å velge 80 prosent utbetaling – nå med redusert fellesperiode – gir ikke mor så mye tid lenger heller. Ulønnet permisjon gjør at kvinner taper sykerettigheter, lønn og pensjon. Tall fra NAV viser at 30 prosent av mødre tok ut ulønnet permisjon i 2017 og at de gjennomsnittlig var hjemme i 53 uker. Nyere forskning viser også at «ammefrekvensen» går ned med antall uker som mor mister.

Tilknytning og barnets behov. 

Mange understreker at både far og mor må få muligheten til å knytte seg til barnet. Det er lett å si seg enig i det. Tilknytningsmønsteret mellom barn og foreldre er en av de mest robuste prediktorene for barns utvikling. Trygg tilknytning til foreldre er like viktig for den emosjonelle utviklingen som ernæring er for den fysiske. I 7-8 måneders alder når de fleste barn et nytt utviklingstrinn i relasjonen til sine foreldre. Tilknytningen til far og mor blir nå «konsolidert» i barnet, som begynner å bli mer bevisst seg selv og sin egen eksistens i verden.

I vårt fag møter vi barn som vokser opp i ulike familiekonstellasjoner. Det viktigste for barnet er å ha en voksenperson – uavhengig av kjønn og legning - som er trygg, forutsigbar og sensitivt tilstede. Far og mor er på mange måter likestilte omsorgspersoner når de har vært til stede i barnets liv helt fra starten. Jeg har ikke noen bekymring for at barn vil få «psykologiske skader» av å være sammen med far istedenfor mor med hensyn til en tredelt løsning. Samtidig betyr ikke det nødvendigvis at far ikke får tilknytning til barnet sitt om han ikke tar ut 15 ukers fedrekvote heller.

Ikke alt kan likestilles. 

Det ingen tvil om dette: Mor går gravid og føder. Mor ammer. I hvert fall prøver de fleste mødre å amme, selv om det vokser opp nydelige barn «på NAN». Den første tiden er spesiell. Noen mødre trenger lengre tid hjemme etter fødsel, andre kortere tid. 7 måneder er - for mange - for lite tid. Også her er det store variasjoner. Mange er bekymret når valgfriheten innskrenkes.

Det virker også urettferdig at far ikke har rett til foreldrepenger når mor ikke har det. Og selv om mor får noe mer av permisjonen tilbake betyr ikke det at far ikke er viktig eller at likestillingen tar flere skritt tilbake. Det betyr heller at familien får valgfrihet. Det er fantastiske fedre der ute. Dere bærer barna om natta og tørker barselstårer når det røyner på. Vi sier «tommel opp» til likestilling. Men ikke alt kan likestilles fullt ut.

Mer valgfrihet, takk. 

Svangerskap, fødsler, barn, foreldre og familiesituasjon – det er ulike historier og ønsker. Permisjonsreglene burde gjenspeile nettopp det, de ulike ønskene, i noe større grad enn reglene gjør nå. Samtidig, er det slik at man i et samfunn skal legge opp livet etter hva man ønsker?

For å sette det på spissen: Hvis noen ikke ønsker å betale skatt, skal de da slippe? Nei. Men hvis noen ønsker å leve et mer «konservativt» familieliv, skal de ikke støttes økonomisk? Hva skal samfunnet betale for? Det er en stor diskusjon. Min tanke var at en større fellesperiode kan gi mer fleksibilitet for familien uten at verken ammingen, tilknytningen eller likestillingen blir skadelidende. I hvert fall, som et kompromiss, gjeninnføre lengre fellesperiode ved 80 prosent utbetalt lønn.

Barn trenger fedre, og fedrekvoten bør ikke tas bort. Samtidig må mødre få muligheten til å hente seg inn etter fødsel, stabilisere ammingen og få noe mer balanse fysisk og psykisk før arbeidslivet er aktuelt. Jeg er derfor usikker på om en tredelt løsning er veien å gå.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere