Verdidebatt

KrF og regjeringsmakt

Kristelig Folkeparti (heretter KrF) har for åttende gang i sin historie blitt en del av en norsk regjering. I tre av disse regjeringene har partiet hatt statsministeren. Tidligere har det stort sett vært enighet i partiet om regjeringsdeltakelse. Denne gang er partiet delt på midten, fra topp til bunn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

KrF ble en del av norsk rikspolitikk ved stortingsvalget i 1933. Da stilte partiet liste kun i Hordaland fylke og fikk valgt inn en representant. Ved valget tre år senere fikk man valgt én til, også han fra Hordaland som fremdeles var det eneste fylket der partiet stilte liste. På grunn av krigen, var det valgresultatet fra 1936 som bestemte sammensetningen av Stortinget de ni neste årene.
            Da Einar Gerhardsen dannet sin «samlingsregjering» i 1945, var KrF det eneste av partiene på Stortinget som ikke ble invitert med. Kommunistpartiet, som ikke hadde en eneste stortingsrepresentant, fikk tre statsråder. Da Gerhardsen ble gjort oppmerksom på denne tabben, gjorde han et litt hjelpeløst forsøk på å overtale KrF-leder Nils Lavik til å godta døveprest Conrad Bonnevie-Svendsen som KrFs «representant» i regjeringen – han var ellers utnevnt på Hjemmefrontens «kvote». Lavik takket høflig nei. Døvepresten var sikkert en utmerket mann, men totalt ukjent for KrF når det gjaldt politikk.
I sine memoarer gjør Gerhardsen et om mulig enda mer hjelpeløst forsøk på å «forklare» denne tabben: KrF «ble den gang ikke regnet som en selvstendig gruppe», skriver han.

Presset inn i en «borgerlig» fold
Ved stortingsvalget i oktober 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall, og slik var det fram til valget i 1961. KrF ble derfor en del av en nokså innflytelseslammet opposisjon, samtidig som partiet ønsket å framstå som verken sosialistisk eller borgerlig. Men årene med rent Ap-flertall tvang KrF mer eller mindre i en «borgerlig» fold. «Borgerlig» var ellers et uttrykk som først og fremst Høyre hadde en forkjærlighet for.
            Da Gerhardsens tredje regjering ble felt på Kings Bay-saken i august 1963, var KrF en del av flertallet som felte regjeringen, og måtte også være en del av det parlamentariske grunnlaget for den nye regjeringen. Beslutningen om å delta i Lyng-regjeringen var det partiets stortingsgruppe som tok. Verken sentralstyre eller landsstyre ble konsultert. Verken daværende partileder Einar Hareide eller nestleder Kåre Kristiansen var valgt til Stortinget. KrF fikk tre statsråder i regjeringen; bare en av disse kom fra stortingsgruppa (sosialminister Kjell Bondevik).
            Det er interessant å registrere at i løpet av de tre ukene regjeringen satt, skrev redaktør og stortingsrepresentant Egil Aarvik en lederartikkel i Folkets Framtid der han problematiserte bruken av ordet «borgerlig» som politisk/ideologisk begrep. Han kaller det «et sjargonguttrykk i det politiske språk», og fortsetter: «Det brukes i fleng. Men ingen har gitt noen fyldestgjørende eller entydig definisjon av begrepet. (…) Ordet «borgerlig» er i beste fall en meningsløs, i verste fall en tvetydig betegnelse som bare virker forvirrende», skrev han.

Lite til felles
Men selv om de fire partiene kunne opptre som en samlet opposisjon når det var påkrevd, hadde de egentlig ikke så mye til felles. De hadde ingen felles visjon, og har stort sett funnet sammen når de trengte hverandre eller hadde en stor gevinst i sikte, så som regjeringsmakt. Slik var det på 1960-tallet, og slik er det ennå, og i langt sterkere grad.
Når den politiske idyllen virker mer idyllisk på 1960-tallet enn senere, skyldes nok det at den faktisk var det. Ingen av de store debattene som senere skulle skille de «borgerlige» partiene - Europa-spørsmålet; abortspørsmålet - var aktuell politikk.
            Den første som gjorde ordet «borgerlig» til en del av KrF-språket, ser ut til å ha vært Kåre Kristiansen. Verken hans forgjenger Lars Korvald eller etterfølgeren Kjell Magne Bondevik brukte det uttrykket. Til nød kunne de snakke om de «ikke-sosialistiske» partiene. Korvald var først og fremst opptatt av at KrF skulle være «et kristent parti», mens Bondevik, som var svært ideologisk bevisst, som nevnt lanserte begrepet «kristendemokratisk» i norsk sammenheng.

Nyansert bilde

Prosessen fram mot deltakelsen i Solberg-regjeringen har vist at KrF denne gang er delt på midten når det gjelder valg av side. Men selv om KrF tradisjonelt har vært på «borgerlig» side i rikspolitikken, er bildet i lokal- og fylkespolitikken langt mer nyansert. Ikke minst er det lange tradisjoner i mange kommuner for et godt samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet, både i budsjettarbeid og når det gjelder fordeling av verv.
            Jeg har selv lest referater fra rådsmøter i Østfold KrF på 1950-tallet der man diskuterte hvem man skulle samarbeide med i de ulike kommunene og hvilke ordførerkandidater man skulle støtte: Kandidaten fra Arbeiderpartiet, som man kjente som en troende kristen og aktiv bedehusmann, eller kandidaten fra Høyre, som man ikke visste noe om.

Regjeringsdeltakelse har tradisjonelt gitt KrF drahjelp ved valg. Dette endret seg etter at Bondevik II tiltrådte i 2001. Både kommunevalget i 2003 og stortingsvalget i 2005 ble «katastrofevalg».

Om få måneder skal velgerne felle sin dom og si hva de blant annet mener om at KrF har blitt en del av den blåeste regjeringen Norge har hatt noen gang. Selv da Willoch-regjeringen var en ren Høyre-regjering var den mer sentrumsorientert enn Solberg-regjeringen er. Det er derfor mange som holder pusten med tanke på årets valg.

Artikkelforfatteren er tidligere informasjonssjef og opplæringsleder i KrF

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt