Tormod Wasbø

Prost emeritus
2

Liturgi i miskreditt

De konturløse møteoppleggene synes å prege menighetenes hovedgudstjenester.

Publisert: 12. feb 2019.

Kirkemøtet 2004 hadde ­visjoner om stedegen­gjøring av menighetens liturgi. Mon tro om det var et bomskudd? Alle skulle snekre sitt eget opplegg. Man hadde ikke lenger noen fast 
liturgibok å forholde seg til. Man fikk en ringperm med ideer. I tillegg en ­kolossal perm med noter med liturgisk musikk. Man hadde noen flytende retningslinjer og resultatene synes til dels å avspeile en form for hjelpeløshet og eksperimentering. Reaksjonene har mange steder vært at gudstjenestedeltakerne følte seg som «forsøks­kaniner».

Som en huskestue. 

Man fikk salme­bok og programark i neven. Eller man fikk salmer på lerret og en frivillig medarbeider som skulle styre det hele fra en miksepult. Det sakrale rom ble litt av en huskestue! Søndagens høymesse ble forstått som gjennomføring av et program som varierte og framsto ulikt fra sokn til sokn. Det er slitsomt å være fremmedgjort.

Stedegengjøring. Menighetsråds­vedtak. Hvor ligger kompetansen? Hvilken faglig bakgrunn har prest og organist når det kommer til stykket? For man plukket og satte sammen et uklart produkt som savnet røtter i ­kirkens liturgiske arv.

Liturgi synes nok en gang å 
være kommet i miskreditt. De 
konturløse møteoppleggene synes 
å prege ­menighetenes hoved-
gudstjenester. Mangler man liturgi-
teologisk forståelse? Er man kommet til et punkt hvor tradisjon ikke ­lenger betyr at man tar imot og gir ­videre i troskap – men at man forsaker og forkaster for å være kreativ på egne premisser?

Bevisst rasering. 

Det er klart at man reagerer negativt på signaler om innstramming og varsler om grense­setting for lokale påfunn. Noen av oss har arbeidet med liturgiske spørsmål, liturgiske former og handlings­mønstre gjennom hele vår tjenestetid som ­prester i Den norske kirke. Vi har gjennomlevd liturgiske ­endringer og reaksjoner gjennom hele ­prosessen fra vi forlot Alterboken av 1920. ­

Prosessen har vært under ­debatt hele tiden. ­Radikaliseringen etter 2004 opp­leves likevel som en ­bevisst ­rasering og en avstandtagen fra den grunn­leggende strukturen. Når man går utenom den foreliggende 
liturgiske felles­ordningen, må man regne med å møte motstand og få ­kritiske motforestillinger. Noe går tapt underveis.

Da tensing-bevegelsen fant ­veien inn i kirkerommene med sine ­ungdomsgudstjenester, oppsto det et værested med nye toner og sam­tidens språk. Den første generasjon ten­singere er i dag rundt pensjonist­alder. Det har i ettertid vært lettere å ta imot nye salmetoner og ­nyformulerte bønner. Liturgisk språk og bibelspråk er ikke lenger så fjernt fra det ­pulserende livet.

Liturgisk fornyelse. 

Trengs det en ­nyorientering ? Mon tro om det ­fortsatt er kunnskapsløsheten som ­råder? Trengs det en liturgisk 
f­ornyelse blant prester og kirke­musikere, ­menighetsråd og kirke­gjengere? En fornyelse ­basert på ­innsikt og ny ­innlevelse i troens ­mysterium? En oppdagelse av ­messen som ­menighetens pulsslag? En t­roens hjerterytme som kjenner at vi er sammen på hellig grunn for Herrens ansikt, i Guds nærhet.

Liturgi er en hellig handling som gjentas og er gjenkjennelig. ­Tradisjon har med tid å gjøre. Det handler om oppfostring og oppdagelse ­underveis. Det vil alltid være nybegynnere ­mellom oss. Men vi sliter med alltid å bli behandlet som nybegynnere og uforberedte når vi finner vår plass i kirkerommet.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere