Varsellampene blinker

Nå stiller «De gule vestene» i Frankrike til valg til Europa­parlamentet. Det er bra at de blir et politisk parti. Men det er verre hvis de ender opp som samarbeidsparti i den høyrepopulistiske klubben.

At de her om dagen fikk besøk av den ­populistiske italienske vise­statsministeren Luigi Di Maio er et dårlig tegn. Turen til Paris fikk da også etterspill mellom de to landenes myndigheter.

Les også: Macron vil ha med franskmenn på den store samtalen. Men vil de svare?

Mindre å rutte med. 

De gule vestene tok til gatene mot elitestyre, store ­forskjeller, lave inntekter, høye priser og en hverdag som ikke går i hop. Og dråpen som fikk begeret til å flyte over: de økte bompengene. Velstående mennesker har fått skattelettelser mens de som har lite og ingenting har fått mindre å rutte med. De folkelige protestene hadde ingen politisk farge. Det de protesterte imot var opp­levelsen av urett.

Denne følelsen går igjen over hele den vestlige verden. Følelsen av å stå igjen på perrongen mens toget går. Og å være den som sitter igjen med regningen for togreisen. Følelsen av å bli bestemt over på en måte som gjør stemmegivning ­meningsløst.

Det er denne opplevelsen som har ­bidratt til valgseier for Donald Trump, Brexit i Storbritannia, seier for høyre­populistene ved valg i Ungarn og­ ­Polen og sist ved ­valget i Italia. Det er ­denne opp­levelsen som bidro til de gule ­vestenes opprør i Frankrike. Og det er denne ­følelsen som bærer bensin til det ­politiske bålet i ­mange vestlige land. ­Heldigvis ikke til seier for høyrepopulistene v­erken i­ ­Østerrike, Tyskland, Nederland eller Sverige foreløpig, men det bobler under overflaten.

Varsellampene blinker. 

Denne ­understrømmen må politiske ledere over hele den vestlige verden ta på det dypeste ­alvor. Det gjelder også EU som institusjon. For varsellampene blinker. Når etablerte partier ikke klarer å være folkevalgte for hele folket, men bare for de bedrestilte, er vi på ville veier. Da øker mistilliten, ikke bare mot eliten, men mot politikerne, og til syvende og sist mot hele det politiske ­systemet. Det vil være et gigantisk ­nederlag for oss alle dersom all folkelig frustrasjon mot elitene skal ende i et høyre­populistisk engasjement og en forvitring av tilliten i samfunnet.

Så vil mange si at Norge er et unntak. Der vi har små forskjeller og høy ­tillit ­mellom folk og politikere. Ja. Og nei. ­Utviklingen går saktere hos oss, takket være et velferdssamfunn som favner langt flere og at det er relativt kort vei mellom folk og folkevalgt. Men retningen er den samme her hjemme. Selv om de nordiske landene fremdeles er «de likeste» i verden, økte ulikhetene på 2000-tallet raskest hos oss og i Tyskland.

Når til og med NHO er bekymret for økende forskjeller, sier det sitt. I en ­rapport viser organisasjonen til at 40 ­prosent av husholdningene i OECD det siste ­tiåret nesten ikke har hatt inn­tektsvekst. ­Finanskrisen rammet dem med lavest inntekt hardest.

Det går i samme retning også hos oss: Siden 1980-tallet har de mest velstående hatt større inntektsvekst enn resten av befolkningen. De med minst sakker akterut. Dette, sier NHO, kan bidra til mindre tillit i samfunnet og økt polarisering. Samtidig viser de til at den økonomiske veksten blir høyere om forskjellene holdes nede.

Les også: – Fransk demokrati i krise

Begeret var fullt. 

Dette kan også gå ut over viljen til å stille opp i ­global ­sammenheng. De gule vestene tok ­kampen mot økt avgifter knyttet til klima­utslipp. Ikke fordi de var klima­nektere, men ­fordi begeret var fullt. Franske ­politikeres ­beslutninger hadde til slutt ingen ­legitimitet. Vi ser kimen til ­protester også i Norge. Klimapolitikken vil kreve radikale grep for å nå langt mer 
ambisiøse klimamål. Og politikere ­trenger ­legitimitet i folket for å kunne g­jennomføre dem.

Det haster. 

For det er når mistilliten vokser at det rakner. Derfor må det tas offensive grep mot ulikhet, utenforskap og voksende forskjeller. Regningen må 
deles.

Folk må få følelsen av å bli hørt, lyttet 
til og tatt med på beslutninger. Felles­skapet må styrkes, ikke svekkes. Bare slik kan vi få et samfunn som er bærekraftig og som ikke er seg selv nok.

Les også: Grasrotopprør mot elitens president