Hallvard Jørgensen

69

Veikart for virkeligheten?

Vitenskapen kan gi oss mye kunnskap og innsikt - og korrigere våre oppfatninger. Men når vi skal forme et livssyn, trenger vi også andre kilder og væremåter.

Publisert: 11. feb 2019  /  263 visninger.

[Det følgende er en utvidet versjon av en kommentar som stod på trykk i VL i dag, 11. febr. Jeg legger til noen strøtanker her og der, i klammer.]



Et eksistensielt veikart

Når et barn blir til, så kommer det på en måte inn i en ukjent og mysteriøs verden. Ingen av oss spurte tross alt om å bli til, ingen av oss visste hva vi gikk til da vi ble født. Samtidig: Et barn blir også til med en natur, og det vokser inn i en kultur. Og etter hvert dannes et slags indre eksistensielt kart. Vi får noen retninger angående virkeligheten som vi lever i, hvem vi er, hvordan vi skal leve – og så videre.

Etter som du blir eldre, er det mulig å bli gjort bevisst på dette eksistensielle kartet. Og for de fleste vil det også være naturlig å i noen grad utsette kartet for revisjoner og utvidelser. Men dette kan være en svimlende erfaring. For, finnes egentlig «retningslinjer» for en slik revisjon? Hvem sier hvordan kartet skal se ut?


[Jeg har blitt dypt preget av Liah Greenfelds hypotese om "culture in the mind", i "Mind, modernity, madness". Det er en hypotese som har hatt mye forklaringskraft inn i mitt eget liv. Hennes poeng er at vi formes av kulturen, bredt forstått, og det på måter som går veldig dypt - dypere enn vi selv kan få overblikk over. Så den bredere kulturens eksistensielle uttrykk, oppfatninger, betingelser etc. i all kompleksitet, vil også forme oss som deltagere. Dette er på en måte det primære - og den mer intellektuelle og rasjonelle refleksjonen kommer i andre omgang].


Rasjonalitet og opplysning

I dagens vestlige samfunn er det vanlig å hevde at eksistensiell identitet bør «kritisk gjennomtenkes». Slik gjennomtenking bør så ta utgangspunkt i slikt som «opplysning», «rasjonalitet,» «logikk» og «vitenskap». Også innen teologien kan en høre lignende ting. En del tradisjoner tar utgangspunkt i Bibelen, samt eventuelt andre vitenskaper, og søker så å bygge et «kristent virkelighetsbilde», eller et «dogmatisk system» med vitenskapelige pretensjoner.  


[Her ville det ikke være så vanskelig å peke på sentrale karakterer og strømninger i moderne idéhistorie. Ganske opplagt ser en det hos Luther, Descartes, Kant. I min egen livshistorie har jeg møtt på "logikken" ovenfor både i polemikk fra nyateister, human-etisk forbund o. a. - og i evangelikal apologetikk, konservativ luthersk tradisjon (Wisløff, Valen-Sendstad), men også i katolsk systembygging i perioden 1850-1950. 

Dette er strømninger med dype røtter, naturligvis. Men de står ganske sterkt i Norge. Det mer romantisk orienterte alternativet til opplysningsfilosofien - Rosseau, Goethe o. a. - har ikke vært så sentral i de kulturer jeg vokste opp i. Ei heller mer mystiske tradisjoner, klassisk metafysikk, fenomenologisk filosofi o. a.]


Jeg har selv helhjertet tatt del i et slikt prosjekt, og etter beste evne forsøkt å sette meg inn i både bibeltekst og mange tradisjoner og fag-grener – religiøst, filosofisk, teologisk, vitenskapelig osv. Det har vært en viktig og lærerik prosess. Men å vurdere og ta stilling til alt dette «idéstoffet» - eventuelt lage et system av det – for så å legge det til grunn for en personlig eksistensiell identitet…? Å ville bruke kun vitenskap og «rasjonalitet» som basis for hele livsførselen og virkelighetsforståelsen…?


[På mange vis var det dette som var målet i evangelikal apologetikk, konservativ luthersk kristendom - og også mye sekulær, ateistisk, positivistisk livssynsbygging. Det gjaldt å begrunne det meste, å være vitenskapelig, å ha et solid system, en pålitelig metode etc. Den som kunne begrunne systemet best, fant sannhet, vant diskusjonen, og dermed i neste omgang politikken (særlig i amerikansk sammenheng).]



Barnet som læremester

Min erfaring er at en slik prosess lett kan bli veldig usunn og upålitelig. Den moderne vekten på «ren metode» (logikk, rasjonalitet etc.) har tross alt fordrevet, og devaluert, mange andre, dype – og sunne, livsnære – måter å forholde seg til virkeligheten på. Tenk, igjen, på barnet som former sitt eksistensielle kart. Hvordan skjer det? Jo, barnet mottar kjærlighet og veiledning fra foreldre, internaliserer visdom og tradisjoner fra samfunn og religion, gjør seg erfaringer, lærer å uttrykke seg i fantasi og kunst og lek.

Slike barnlige, umiddelbare, tradisjonelle, kulturelle «kunnskapsmåter» må nok brynes mot seriøs logisk og vitenskapelig refleksjon. Og likevel: Jeg tror det vil være et feilsteg å avvise dem som «urealistiske», eller å tro at voksne, vitenskapsfokuserte akademikere har en slags prioritert og autoritativ tilgang til virkeligheten. Vitenskapen er for begrenset, for feilbar, for mangfoldig, for kulturbetinget til å kunne spille en slik hovedrolle.

 

[Dette diskuteres godt i vitenskapsfilosofien og vitenskapssosiologien. Der raser diskusjonene, naturligvis. Så det er nok å sette seg inn i, nok av konflikter og vanskelige problemstillinger. Men: Ingen kan lenger være informert, og på samme tid innta et enkelt positivistisk standpunkt. Eller et standpunkt av typen "alle mine oppfatninger er vitenskapelig begrunnet" etc. Se Godfrey-Smith, Theory and reality, for god innføring.

I et litt bredere perspektiv tenker jeg på mange aktiviteter som barn tar del i. Jeg tenker på tegning, forming, rollespill, lek, dans, musikk, kor etc. Mye av dette tror jeg det er viktig å føre videre inn i voksenfasen, i en slags "modnet versjon". Dvs. i stedet for at voksenlivet blir "gjennomrasjonalisert", "effektivisert" etc. I kirkelig tradisjon er det høytider, karneval, fester, ritualer etc. som har ivaretatt mye av disse tingene. 

En ting til jeg vil nevne: Jeg har blitt veldig påvirket av Stephan Harrod Buhners "Plant intelligence and the imaginal realm." Buhner er en slags intellektuell "outsider", men kildene han bruker i boka, er stort sett solide. Han presenterer en måte å forholde seg til virkeligheten på som også gir rom for følelse, mystikk, meditasjon, kommunikasjon med naturen etc. I praksis mye av "mot-opplysningens" idealer, som nevnt ovenfor. Mye av dette mangler vi språk og tanke for, i Norge, selv om vi har mye av praksisen i vårt forhold til naturen.

En god del av bakgrunnen for Buhners "epistemologi", så å si, er mye nyere vitenskap som viser at intelligens er gjennomgående i naturen, fra virus og bakterier og opp til planter og trær. (Og hvem vet hvor langt dette går, og hva vitenskapen vil finne ut). Det interessante poenget for meg er at vitenskapen på denne måten - i alle fall på en del vis - peker tilbake til den mer umiddelbare "naturmystikken", for eksempel slik vi finner den i pre-moderne og antikk og eldre "religiøsitet" - eller også i zen-buddhismen, eller i moderne romantikk. 

Alt dette åpner bibeltekster og Jesu liv på en ganske interessant måte, synes jeg. Jesus var ingen moderne, mekanistisk metafysiker. Se Pieter Craffert for et ganske interessant og stimulerende innspill om dette, "Jesus the shaman."]

 

Tegn og symboler 

For kirken er det personen – og mysteriet – Jesus Kristus som framfor alt åpenbarer Gud og angir et «eksistensielt kart». Det er tankevekkende å se at når Jesus skal forklare seg selv og Guds rike, så tar han ofte nettopp utgangspunkt i «åpne» fenomener fra virkeligheten. Det gis i noen grad logiske argumenter, ja, i beretningene og talene. Men fremfor alt vises det til tegn og symboler, ikke minst i det meditative Johannesevangeliet. Menneskekroppen selv, lys, vind, vann, trær, dyr. Eller fotvasking, helbredelser, måltid, bryllup, sang og musikk.

[Ja, jeg nevner ikke noe her om "historiske linjer" fra Israel av og framover, paktstenkning etc. Neimen om jeg vet hvordan dette best bør tilrettelegges. Det må i alle fall ikke utelates fra refleksjonen - det var den tyske liberalteologis tabbe.]


Slik kan Jesus på en måte også bli en «eksistensiell guide» som hjelper oss å finne dybde og mening i våre egne møter med slike fenomener og «tegn». Dette er faktisk en sentral funksjon i økumeniske liturgier: De er, på mystisk vis, med på å «tolke» virkeligheten for oss, ved å gjøre bruk av kirkens tradisjoner, og ved rent konkret å ta i bruk tegn og symboler fra natur og kultur. Slike liturgiske uttrykk er ikke så lette å fange i et språklig, logisk, presist, vitenskapelig system. Men likevel bindes menigheten sammen i et felles møte med en dyp virkelighet.


[Tankegodset i dette avsnittet er på mange vis direkte hentet fra den katolske katekismes avsnitt om liturgien. Her pekes det nettopp på hvordan liturgien tar i bruk tegn og symboler. Dette har liturgien til felles også med andre religioners riter. Og det springer ut av selve menneskenaturen (d. e. mennesket er både kropp og ånd, og bruker i rikt monn tegn og symboler i vanlig samhandling) og selve skapelsen (skaperverket er et mysterium som kan utforskes langs mange veier, med mange sanser, og "måter").  

I luthersk kirke i moderne tid, kan ting fort bli snudd på hodet; i alle fall er tendensen der. En kan tenke som så: Skaperverket er primært en død maskin (dette lærer vi, presumptivt, av vitenskapen) men så, i liturgien, har vi noen anomaliske "under" og "portaler" der Gud får slippe til; ord og sakramenter. Dette, altså, i stedet for å si at hele skaperverket er et mysteriøst under der det hellige er nært, og at liturgien egentlig bare poengterer, "helliggjør", klargjør dette. D. e. at liturgien blir et sted der "forhenget trekkes til side" og det hellige kommer særlig tydelig fram.

Til slutt: Jeg ber leseren ta dette ovenfor som utprøvende og feilbare refleksjoner fra min side - med håp om at også leseren kan oppleve det som interessant og berikende.]



1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
19 dager siden / 2643 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
18 dager siden / 2303 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
14 dager siden / 2249 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
28 dager siden / 2128 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1967 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 1494 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
14 dager siden / 1451 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
28 dager siden / 1441 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
22 dager siden / 1187 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere