Odd Anders With

53

Frp-hjelp - et nytt verdivalg

Retningsvalg er verdikamp. KrF har valgt et døgnkontinuerlig regjeringssamliv med Frp. Det er historisk nyorientering i strid med tidligere veivalg og verdivalg. Et lite idèparti med sentrumsgener har skapt store scener ved valget av et stort liberalistisk fløyparti.

Publisert: 11. feb 2019.

Alle partier er for samarbeid. I en regjeringskoalisjon må det imidlertid være mer som samler enn som skiller, særlig i viktige verdivalg. Ut fra kjennskap til KrF`s historie, tror jeg det smeller før eller senere mellom to eller flere av partiene i Solberg-regjeringen. Kanskje ved hjelp av en løs kanon?

Et parti som ble dannet som en motkultur til det som bryter ned, har valgt en partner som av mange oppleves som en motpol på viktige områder. Et parti som ble dannet for å sloss for likeverd, har valgt et parti som i praksis forsvarer forskjeller. Litt over halve partiet velger likevel å gå inn for å hestehandle og stagge Frp sine mest negative krefter med kompromisser, i stedet for å sjekke potensialet hos politiske naboer.

Utmeldinger og rekordlave galluper er symptomer på en rystet organisasjon. Noen vil si at partiet som startet på kne, nå er i knestående med målinger ned på 2-tallet.  Under Sentrumsregjeringen (Bondevik I, 1997-2000) var målingene i en periode opp mot 20-tallet og valgrekorden på 13,7 prosent. Under Samarbeidsregjeringen (Bondevik II, 2001-2005), med et stort Høyre, kom en periode hvor KrF sin oppslutning ble om lag halvert.

KrF har, med sin tradisjonelle målgruppe, som tiltales av «kristne verdier», levd i mange tiår med stor politisk bredde. Noe har samlet den store bredden i partiet:

Noen felles hjertesaker har vært samholdslim. Gjerne saker som bryter med høyre/venstre-aksen; eksponerte verdivalg basert på «et kristent menneskesyn» (eks: retten til liv, likeverdstanken, kampen for rettferdighet). Vi gjenkjenner partiet i en mer eller mindre radikal tenkning innenfor urett, sosial fordeling/fattigdom, nasjonalt og internasjonalt, samt en felles miljøknagg i begrepet «forvalteransvar». Man har ventet tålmodig på større tyngdekraft for et samlet og gjerne utvidet sentrum, slik som oppslutningen var rundt sentrumsregjeringens dager. Det var rekordtall.

Identitet og motpol 

Enkle eksempler på partiets identitet finner vi fra partiets oppstart i 1933. Men minst like illustrerende er det mindre kjente Sarpsborg KrF, 20 år tidligere. De ville ikke bare motarbeide rus og «fordervelig forlystelse», men gikk samtidig ut konkret og sloss for gratis skolemateriell til alle og kommunal alderspensjon. Aldri bare individ. Alltid også fellesskap. Alle skal med.

Profilen, som forsterker sosialt ansvar og tilhørighet, ikke bare til familien, men ansvar og tilhørighet til det store fellesskapet, har vært en sammenhengende livslinje for partiet.  

En synlig bekreftelse: Trønderen, sosialminister i Borten-regjeringen (1965-71), Egil Aarvik, var ansvarlig minister for innføring av Folketrygden i 1967. De fleste historiske profiler i KrF løftet opp det grenseløse ansvaret, det internasjonale verdiperspektivet, basis i menneskeverdet og likeverdstanken, ikke i en ideologi i klassisk forstand. Aarvik, mangeårig leder av Nobel-komiteen (1982-90), jobbet også i Kirkens Nødhjelp, der eks-partileder, Dagfinn Høybråten går inn som generalsekretær i april i år. Partiet, som har bistandspolitikk i hjertet, bidro til Norges første bistandsminister (Reidun Brusletten). Partiet har også den foreløpig siste (Dag Inge Ulstein), - og kanskje landets tyngste bistandspolitiker i generalsekretær Hilde Frafjord Johnson; to gang bistandsminister, internasjonal nettverksaktør på miljø og fattigdom, medarkitekt for FN`s fattigdomsmål, og en av de med norsk pass med tyngst FN-erfaring og tillit.

Jeg skriver dette for å illustrere at partiet nå samarbeider - og skal stå daglig ansvarlig sammen med en motpol, et parti som normalt vil kutte milliarder i de årlige bistandsbudsjett som skal redde liv og helse «der de er». Og gi de rike mest skattelette og kreve minst mulig til fellesskapet.

Vi kunne brukt andre eksempler; ruspolitikken, porno, kultur, bistandspolitikk, klima/miljø, materielt forbruk/vekst, fordeling, distriktspolitikk/landbrukspolitikk, statlig stimulans til frivillig sektor/støtte til trossamfunn osv. I økonomisk politikk, skattepolitikk er partiet sentrumsorientert, i motsetning til Frp. Men i likhet med venstresiden, våger KrF å bruke statlig styring ved budsjett og lovgivning for å få til både bedre fordeling, stimulere kloke miljøvalg, frivillig sektor - og komme svakstilte grupper i møte. I klassiske «kristne hjertesaker» som f.eks. abortsaken, er både Høyre og Frp blitt omtrent som Ap.

Allerede Lars Korvald hevdet på slutten av 70-tallet at «i dag opplever vi at støtten fra de ikke-sosialistiske partiene rakner på flere punkter». Omtrent samtidig sa KrF`s sentralstyre at man måtte jobbe for «et sterkest mulig sentrum» og ha «en klar avgrensning mot Frp`s høyreliberalisme». Forskeren Hilmar Rommetved (Rogalandsforskning m.fl.) offentliggjorde en undersøkelse med basis i partienes stortingsinnstillinger, og konkluderte at «avstanden mellom mellompartiene og Høyre i sak er trolig større enn noen gang siden 1945.»

Bondevik versus Kristiansen 

KrF fikk en solid dose selvtillit da partiet fikk sin første statsminister (1972/73) i «predikanten» Lars Korvald. Han var aldri noen høyre-mann. I likhet med sin selvplukkede læregutt; Kjell Magne Bondevik, som var en del av «den sosialetiske vekkelse», men som ikke ble «kristensosialist».

Den politiske striden mellom eks-partilederne Korvald og Bondevik på den ene siden og Kåre Kristiansen (med flere) på den andre, hadde flere dimensjoner. Kåre Kristiansen appellerte politisk og teologisk til konservative, gjerne i frimenigheter, og ville inn i regjeringssamarbeid med Høyre. Korvald og Bondevik var mer radikal og løftet opp sosial rettferdighet, miljø og sentrumssamarbeid.

I ungdomspartiet, KrFU, ble det på min tid vedtatt en «Sentrumspolitisk plattform», og Kristiansen og co ble skremt, for Korvald og Bondevik lyttet nemlig mest til ungdommen. Bondevik prøvde sine diplomatiske evner mot høyrefløyen, mens han samtidig bevisst ville gi sentrum identitet og tyngde, blant annet gjennom sin bok , «Den tredje vei».

Det ble truet med partidannelse på høyresiden. Høsten 2018 gikk det rykter om det samme – på begge sider. I likhet med på 70- og 80-tallet, handlet debattene ikke bare om samarbeidspartnere og høyredreining. Det handlet også (som idag) om fornyelse av partiet. Eks: bruken av bibelvers, ikke partimøter på bedehusene, større profilbredde, nytenkning, ikke tapte hjertesaker.

«Tønsberg-vedtaket» 

Det såkalte «Tønsberg-vedtaket» på landsmøtet i 1981, handlet både om regjeringssamarbeid og om selvforståelse som parti.  Innflytelse eller fyrtårn? Skulle uenighet i abortsaken hindre regjeringssamarbeid? Tross motstand fra Kristiansen ble det vedtatt at et regjeringssamarbeid var avhengig av at «retten til fri abort måtte oppheves». Men Kristiansen trakk det lengste strået til slutt. Partiet la et abortultimatum til side, og  åpnet for regjeringssamarbeid med Høyre. Ryggen mot "rød side", grønt lys for pragmatisme og regjeringssamarbeid på høyre-siden. Mer blått i vente.

Høsten 2018 kom den interne uenighet klart syne. KrF-ere gikk ut og ville diskutere Frp-samarbeid. Hareide jobbet med bok om retningsvalg og fulgte opp med anbefaling sentrum-venstre.  Skremmende lave galluper krevde retningsvalg og tydelighet. Både blå og de fleste gule var klar for å bryte valgløftet og gå i regjeringssamkvem med Frp.

«Historiske muligheter i abortsaken, partihistoriens mest følelsesladede sak, ble forhåndssolgt som lokkemat for blått retningsvalg. Mens det tidligere var kontroversielt å gå inn i regjering med Høyre, ble det i høst førstevalget (H, V og KrF). I tillegg tok flertallet et sjumilssteg til enden av høyreaksen og gir liberalistisk politikk mer makt.

KrF fikk samtidig en ny «intern» abortdebatt.  Fornyeren Hareide, satte fokus på forebygging mer enn lov, men ikke nestleder Ropstad. H og Frp stemte imot en forebyggingspakke, fordi det var et «privat anliggende», men fikk støtte i Ap/Sp. Når man så tar med en viss liberal utvikling i homofili-saken i partiet (jfr Bekkevold-vielsen), tyder mye på at bredden i partiet var på bristepunktet, også uavhengig av forholdet til inntreden i en Frp-regjering. Fjerning av «bekjennelsesparagrafen» lå også i vektskåla.

«Bekjennelsesparagrafen» 

Partiet ble rystet da forslaget om å fjerne den sovende «bekjennelsesparagrafen» - også kalt «bekjennelsesplikten». Da kom utmeldingene nettopp fra «Bibelbeltet». Det hadde ingenting med høyre/venstre-aksen å gjøre, men berørte partiets identitet og bevisstgjøring som et politisk parti, ikke en teologisk disiplinerende menighet. Undertegnede ble bedt om å presentere argumentene for fjerning av «bekjennelsesplikten» i partiets medlemsblad «Idè». Tiden var moden, og det ble flertall i første landsmøteforsøk.

Endringer er krevende. Fravær av endringer, status quo, er mye farligere, fordi samfunnet er i forandring. I høstens strid var min erfaring at blå side ikke ville diskutere Frp, men veldig gjerne SV, som ikke skulle i regjering. Ingen kommentarer på Sp sin nærhet til KrF, eller Venstres reise retning Frp. Regjeringsmakt gav forkjørsrett i argumentasjonen. Ikke verdivalg og løftebrudd.

Glemt var Sp som politisk nabo, vellykkede budsjettsamarbeid med Ap, Gudmund Hernes sin innføring av kristendom for alle i grunnskolen, forliket mellom KrF og den rødgrønne flertallsregjeringen om friskoler, Lars Korvalds advarsel om at kompromissene har sin grense, Jon Lilletuns «ulykkelige kjærlighet for sosialdemokratiet», moderniseringsperioden som gav vekst med Valgjerd Svarstad Haugland og Kjell Magne Bondeviks verdi- og sentrumsfokus, Kåre Gjønnes sin kamp for landbruket og hans «sysselsettingskommisjonen», som bygde broer og vokste seg til Ap`s og LO`s «solidaritetsalternativ», - og Dagfinn Høybråtens «livskvalitet som motstykke til materialisme».

«Håp i hangande snøre»?

KrF-majoriteten valgte hjelp til mer Frp-makt. «Håp i hangande snøre»? Partiet sitter igjen med en «sparket» Hareide, som bidro til historisk respons og håp. Man fikk rekordlave målinger, splittet parti, et fordampet sentrum, styrket toblokktenkning og polarisering, samt økte avstander til naboene i Sp og Ap. Spagaten har siden grenser og konsekvenser. Selvkritikken har sine muligheter. Kanskje partiet må helt ned for å komme opp?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere