Jeg glemmer ikke Gerd

Mitt aller første møte med eldreomsorgen fikk jeg for rundt 30 år siden, mitt siste år på videregående skole. Jeg ble ufaglært pleieassistent og kveldsvakt. Jeg var uerfaren og åpenbart nokså ureflektert. Jeg gjorde det jeg fikk beskjed om.

En av oppgavene mine var å ha ansvar for en svært urolig,
dement kvinne. Jeg kaller henne «Gerd». Hun ropte så høyt og så mye at jeg fikk beskjed om at hun ikke fikk spise med de andre beboerne.

Uverdig tilbud 

Jeg har ofte tenkt med gru på alternativet Gerd ble tilbudt. Før de andre fikk mat, ble hun trillet inn på det store badet og toalettet på sykehjemmet. Der ble den urolige, gamle kvinnen matet med most mat, mens resten av beboerne i tur og orden ble trillet inn på toalettet på den andre siden av et tynt forheng.

I avføringslukten fra 15-20 beboere spiste hun sin middagsmat flere ganger i uken. Jeg husker at jobben med å mate Gerd var blant de minst populære. Særlig til middag. Hun ble ekstra urolig da.

I årene som fulgte har jeg svært ofte tenkt på Gerd, som døde rett før jeg sluttet på sykehjemmet. Det gikk ikke lang tid før jeg forsto at hennes siste leveår var uverdig.

Meningsfull og verdig

Faktisk forsto jeg uverdigheten i Gerds situasjon da jeg like etter startet i min neste jobb på et annet syke­hjem. På dette sykehjemmet i Oslo hadde de ansatt en opplæringssykepleier. Hun var den som ansatte meg og lærte meg opp.

På min første dag fikk jeg innføring i sykehjemmets filosofi: «Din jobb som pleiemedhjelper er å gjøre hverdagen for beboerne så god, verdig, meningsfull og hyggelig som du klarer. Ha det med deg i alt du foretar deg. Dette er beboernes hjem».

I dagene som fulgte stakk opplæringssykepleieren stadig innom når jeg stelte, matet eller hjalp en beboer. Hun kom med mange praktiske råd. Og hun ga både ros og veiledning.

Hun bidro til at jeg, som en uerfaren 20-åring, maktet å gi en langt bedre omsorg enn jeg hadde gjort tidligere. Det kanskje aller viktigste hun likevel bidro til, var at min holdning ble dramatisk endret.

Jeg husker ennå opplæringssykepleierens smil den morgenen hun stakk innom morgenstellet jeg hadde hos en 90 år gammel kvinne. Midt i stellet måtte vi begge ta en pause for å le muntert og lenge, etter at kvinnen hadde fortalt meg om sin første mislykkede kveld med sin livs kjærlighet og mann gjennom nesten 70 år.

Senere sa opplæringssykepleieren til meg noe som jeg ikke hadde tenkt på: «Da jeg hørte dere snakke og le, forsto jeg at hun var blitt et menneske for deg. Et menneske med en historie og et levd liv. Glem aldri den opplevelsen, og ta den med deg i alt ditt arbeid her».

Mangler i omsorgen

Hvorfor forteller jeg disse to historiene?

Fordi jeg gjennom årene har sett flere gode sykehjem. Men dessverre så altfor mange dårlige. Jeg kjenner flere eldre som har bodd på sykehjem i livets siste år. Også nylig.

En av dem var redd for en spesiell pleier. Gang på gang ba pårørende om at denne pleieren ikke skulle stelle ham. Men det gjentok seg stadig. Den gamle mannen fortalte at denne pleieren hadde dusjet ham i kaldt vann, snakket til ham på en guffen måten, og han fortalte om flere leie episoder jeg ikke skal ta opp her. Pleieren burde trolig aldri jobbet med hjelpeløse mennesker.

Å bli behandlet med verdighet

Jeg kjenner også til en rekke liknende historier både i Oslo, og andre steder i landet. Min historie fra 30 år tilbake kunne skjedd i dag. Eller i alle fall noe som likner. Holdninger og handlinger som gjør at mennesker ikke opplever å bli behandlet med verdighet.

Noen steder er dette et uttrykk for at unge ansatte går inn i jobben med ureflekterte holdninger. Andre steder handler det om en dyp ukultur som sitter i veggene, og som blir lært bort av de som egentlig skulle være forbilder for sine unge eller nye kolleger.

Opplæring i god omsorg

Uansett trengs det en real opprydding i holdninger og praksiser på en god del av syke­hjemmene våre. Mange kunne hatt god bruk for en etikk- eller opplæringssykepleier til å følge opp og instruere de ansatte. En som også pårørende kunne henvende seg til når det trengs. Som kunne rose framgang, gode holdninger og få frem nettopp det lille ekstra som skal til for å gjøre hverdagen god for de som må bo på sykehjem.

Som jeg skrev, tenker jeg ofte på Gerd. Og jeg skulle betalt hva som helst for å ha vært der igjen og gjort ting på en annen måte.

Men jeg er ikke sikkert på at jeg ville greid det alene. Ikke som 20-åring. Dersom en etisk bevisst og voksen sykepleier hadde stått bak meg, ville situasjonen vært en annen.

Jeg er overbevist om at et slikt grep kunne gitt en bedre hverdag og en bedre siste-reis for mange mennesker. Også for Gerd. Det finnes mange som henne på norske sykehjem.

Bildet er et illustrasjonsfoto. Personene du ser er ikke omtalt i saken.
Foto: Gorm Kallestad,/NTB Scanpix