Antall stillinger sier ikke alt

Det pågår for øyeblikket en velregissert Facebook-kampanje om norsk barnevern med emneknaggen #HeiErna. Initiativtaker, sosionom og lokalpolitiker Ine Haver, har vært ute i flere aviser med klar beskjed om at det trengs flere ansatte i barnevernet, og at de ansatte utsettes for følelsesmessig slitasje.

Flere suksesshistorier. 

Inspirasjonen til kampanjen var statsministerens nyttårstale. Talen tok særlig for seg viktigheten av barns oppvekst, og et ønske om flere suksesshistorier i barnevernet.

Ine Haver forteller at det er mange barn hun ønsker å hjelpe, men at tiden ikke strekker til. Nå er det jo slik at antall ansatte i barnevernet har økt jevnt og trutt de siste årene, men ulike rapporter forteller om behov for bedre organisering, bedre ledelse og økt behov for kompetanse i tjenesten.

Det mange tydeligvis ikke vet, er at det er kommunenes eget ansvar å sørge for god nok bemanning i kommunens barnevernstjeneste. Dette skal finansieres gjennom de frie midlene kommunen mottar hvert år. Det er avgjørende at kommunen prioriterer dette foran mindre viktige saker.

I debatten om kvaliteten i det kommunale barnevernet, er det påvist at det er små kommuner som har høyest andel omsorgsovertakelser. Mange kommuner har for små og sårbare fagmiljøer. For å styrke kvaliteten i disse trengs det sterkere fagmiljøer, og variasjoner som skyldes ulik faglig praksis og kvalitet må reduseres.

Overtagelser unngås. 

Med riktige forebyggende tiltak kan flere overtagelser til fosterhjem eller institusjon unngås. Dette er en tydelig tilbakemelding fra både fylkesmennene og de ansatte i barnevernstjenestene.

Riksrevisjonen, og også andre, har vist til at mange kommuner mangler flere av hjelpetiltakene som barn og ­familier har behov for. Tilbudet er for lite differensiert. Det er forståelig at små kommuner, med små fagmiljøer­ og få saker ikke alltid har erfaringen, kompetansen og de tiltakene som trengs for å kunne gi barn og familier hjelpen de trenger til riktig tid.

Regjeringens kvalitets- og kompetanseløft for det kommunale barnevernet skal bidra til å redusere forskjeller mellom kommunene. 800 millioner kroner er satt av til kompetanseheving for ansatte i det kommunale barne­vernet i 2018. Det skal gjøre barnevernet bedre rustet til å forebygge ­omsorgsovertakelser.

Gode hjelpetiltak. 

Dette gir en kraftig økning i tilbudet om etter- og videre­utdanning for ansatte i barnevernet. Målet er å heve kompetansen i å utrede barns behov og iverksette gode hjelpetiltak. Det skal skje i samarbeid med barna og barnas familie og nettverk, og dokumentasjonen over hvordan barn tas med i avgjørelser må bli bedre.

Hele 235 kommuner har i dag organisert barnevernet i interkommunale foretak, ofte for å slippe å slå sammen kommunen med naboen og slik sørge for en fornuftig kommunestørrelse.

Slike interkommunale samarbeid bidrar til sterkere fagmiljøer, men er ikke den beste løsningen med tanke på kommunenes mulighet for styring av og eierskap til barnevernet. Interkommunale samarbeid gjør det også fristende for en del lokalpolitikerne å nedprioritere barnevernet – litt sånn ute av syne, ute av sinn.

Blir vanskeligere. 

Denne samarbeidsformen gjør det også vanskeligere å få til godt samarbeid mellom barnevernet og de andre tjenestene i de ulike kommunene.

Regjeringens svar er nå blant annet­ å innføre krav til kommunestyrene om rapportering om tilstanden i barne­vernstjenesten. Slik vil den øverste ­ledelsen i kommunene og politikerne lettere kunne følge opp kvaliteten.

Barnevernssaker er ofte vanskelige og komplekse. Derfor må vi sørge for at barnevernet prioriteres på en måte som sikrer høy faglig kvalitet. Det skjer ikke ved kun å se på antall stillinger per kontor.