Verdidebatt

Bistandsreform og konfliktlinjer

Det er behov for en omfattende reform av NORAD.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I en artikkel i Vårt Land 5. februar skriver Hajo Schmidt-Horix på vegne av fagforeningene i NORAD at reformeringen av bistandsforvaltningen kan bli bra hvis «prosessen kommer inn i et nytt spor.»

Utilbørlig forslag. 

Bistandsreformen ble satt i gang av tidligere bistandsminister Nicolai Astrup i fjor med et forslag som jeg kalte utilbørlig i Vårt Land 23.08.18. Astrup ønsket at fagansvaret for bistandspolitikken, som nå forvaltes av NORAD, skulle flyttes til Utenriksdepartementet (UD). NORAD skulle bli et rent teknisk organ med fokus på kontroll, evaluering og utbetaling. Dette forslaget ble heldigvis skrotet etter massiv kritikk både fra både Norads ansatte og fagfolk utenfra.

I stedet kom det i oktober i fjor en rapport fra en arbeidsgruppe i UD som foreslo to mulige modeller, en såkalt integrert modell hvor NORAD blir foreslått lagt og integreres i UD og en delegert modell med enda sterkere politisk styring. Antagelig vil den integrerte modellen med overflytting til UD føre til at den faglige bistandskompetansen smuldrer opp og at regjeringens utenrikspolitiske prioriteringer vil styre bistandens innhold, og med mindre vekt på bistandsfaglige råd.

Den andre, delegerte modellen (2) er heller ikke uproblematisk ved at den legger opp til en sterkere politisk styring fra regjeringen. En slik modell samsvarer heller ikke med KrFs egen utviklingsmelding fra 2016 som sier at den mest aktuelle forvaltningsmodellen er «en overføring av forvaltningen av nesten all bistand til NORAD.» Selv er jeg tilhenger av forslaget t i KrFs utviklingsmelding, med et styrket NORAD som resultat.

NORAD-reform nødvendig. 

La meg imidlertid understreke at det er liten tvil om at det er behov for en omfattende reform av NORAD. Direktoratet er blitt for introvert og innadvendt, og tar i altfor liten grad imot impulser utenfra, for eksempel fra de sterke fagmiljøene på mange universiteter og høgskoler i Norge og i det globale sør. Ikke minst er det nødvendig å forbedre kvalitetsmålene i bistanden.

Et av regjeringens satsingsområder – utdanning og utvikling (rettet spesielt mot kvinner) i Afrika sør for Sahara – har for eksempel vært vellykket når det gjelder å få flere barn til å komme på skolen, men lite vellykket med hensyn til kvalitet på utdanningen, det vil si elevenes læringsutbytte.

Det er viktig at Dag Inge Ulstein lytter til fagmiljøene i NORAD, men kanskje vel så mye til fagkompetansen utenfor NORAD som erfarer NORADs bistandspolitikk på kroppen, og som forsker seriøst på hvordan bistanden kan nå de fattigste av de fattige. For som Ulstein selv sa etter tiltredelsen som ny bistandsminister: Norsk bistand skal tjene de fattiges, ikke Norges interesser.

Det haster imidlertid for den nye bistandsministeren å få en NORAD- reform på plass – slik at utvikling av prosjekter og langsiktig planlegging ikke stopper opp. Det er liten tvil om at det er økende frustrasjon i mange bistandsmiljøer over den manglende klargjøringen av NORADs nye profil.

Kvoteordningen. 

En annen sak som har engasjert mange av oss som underviser på høgskoler og universitet er kvoteordningen for studenter fra lavinntektsland, en ordning den forrige Høyre-regjeringen la ned i 2015. I denne saken har KrF vært på kollisjonskurs med sine nåværende regjeringspartnere.

Kvoteordningen var et institusjonelt program hvor kandidatene etter avtalen ble prioritert av hjemmeinstitusjonene og de norske institusjonene, og der norske universitet og høyskoler skulle stille med fullfinansierte studieplasser. Kvoteordningen finansierte derved kun livsopphold og reiser for studentene.

Ordningen ble fulgt godt opp av mange av institusjonene og med oppbygging av sterke fagmiljøer ved partnerinstitusjonene i det globale Sør.

Kvotestudentordningen bidro også vesentlig til at internasjonalisering med forankring i lavinntektsland ble vektlagt, og ikke minst at tema som FNs «bærekraftmål» («Sustainable Development Goals») fikk en naturlig og strategisk plass ved noen norske institusjoner.

Dette kvoteprogrammet eksisterer altså ikke lenger for studenter fra lavinntektsland annet enn gjennom prosjektfinansiering.

Glimrer med sitt fravær.

Resultatet av bortfallet av kvoteordningen er nedslående. Det viser seg ved at afrikanske studenter i stor grad glimrer med sitt fravær etter bortfallet av kvoteordningen ved sentrale studier som ved OsloMet, Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. I stedet får mange studier nå studenter fra mellominntektsland som er selvfinansierte og som i stor grad ønsker å bli i Norge i motsetning til det store flertallet av afrikanske studenter som dro hjem etter endt utdanning.

Den tidligere regjeringens satsing på mellominntektslandene samt Japan var et ledd i en strategi som skulle tjene Norges økonomiske interesser bedre. Med kvoteordningen der de fattige studentene ble prioritert var det lite å hente rent økonomisk- for Norge.

På grunnlag av de mange sterke uttalelser fra KrF tidligere om viktigheten av å gjeninnføre kvoteordningen er det å forvente at kvoteordningen gjenoppstår under Ulsteins ledelse, og at KrF ikke møter seg selv i døra i denne saken.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt