Stillingene finnes allerede

Skrevet av Bernd Krupka, førsteamanuensis, senterleder ved Kirkelig utdanningssenter nord – VID Tromsø og Terese Kessel, førsteamanuensis, 
studieleder VID Stavanger.

I Vårt Land fra 31. januar 2019 har Martin Enstad og presteforeningen et forslag om å opprette utdanningspreststillinger som kombinerer slutten av teologistudiene med ansettelse i Den norske kirke.

Forholdsvis vellykket. 

De facto finnes disse stillingene allerede. Særlig de to nordligste bispedømmene er svært aktiv i så måte. Mange studenter som er på en slik ordning, studerer ved
Kirkelig utdanningssenter nord (KUN) – VID Tromsø. I mer enn ti år har disse utgjort flertallet av deltidsstudentene i studieretning prest. Bispedømmene og prostiene håndterer denne ordningen forskjellig; fleksibiliteten bidrar til å gjøre ordningen forholdsvis vellykket. Noen av våre studenter har krevende familiære forpliktelser og trenger mye tilrettelegging fra arbeidsgiver, mens andre er på et friere sted i livet og
mestrer kombinasjonen mellom arbeid og studiet greit.

De fleste KUN-studenter velger imidlertid en kirkelig karriere et stykke ut i livet og trenger derfor muligheten å
tjene til livets opphold ved siden av utdanningen. Akkurat som Enstad tror vi ved VID vitenskapelige høgskole at denne gruppen vil stå for en økende andel av rekruttering til kirkelig stilling.

Øker læringspotensialet. 

Ordningen med utdanningsstillinger har faglige fordeler. Prestevikarer som jobber i praksisfelten vil lettere se sammenhengen mellom praksis og teori. Tilfang av praktisk og pastoral erfaring fra forskjellig menighetskontekst øker læringspotensialet for studentene seg imellom.

Forholdet mellom utdanning og yrke i Den norske kirke debatteres også rundt ordningen Veien til vigslet tjeneste. Her ønsker man å skape en bedre overgang fra utdanning til selvstendig profesjonsutøvelse gjennom en forlenget oppfølging av nytilsatte med forskjellige ordninger for etterutdanning og støtte på vei inn i yrkeslivet.

Utdanningsstillinger kan være et godt bidrag til bedre overlapping mellom utdanning og profesjonsutøvelse. I flere yrker integrerer man yrkesutøvelse
under nedsatte betingelser i utdanningen. Dette blir ikke oppfattet som en trussel for utdanningskvaliteten, heller tvert imot.

Nye praksiser. 

Oppkvalifisering av egne ansatte er nokså utbredt blant store arbeidsgivere. Også prestene i Den norske kirke har et bredt utbygd etterutdanningsprogram. Profesjonskunnskap endrer seg mye raskere enn før. Nye praksiser tvinger frem nye former for profesjonsutøving, og nye teorier åpner for en bedre forståelse av en endret praksis. I møtet med denne dynamikken, er en overlapp mellom profesjonsutøvelse og utdanning en stor fordel.

Ordningen har også svakheter. Dette fordi man finner de facto-løsninger uten å utnytte styringsmulighetene fullt ut. Man strekker tilsettinger på et halvt år om gangen over et tidsrom på flere år. Kontinuiteten er kun basert på goodwill og muntlige tilsagn. Noen studenter lever rimelig greit med dette, mens andre i en mer utsatt livssituasjon opplever dette som svært stressende. Resultatet kan være krevende utdanningsløp, og flere enn nødvendig gir opp underveis. Sikre ansettelsesforhold gir bedre læring.

Rekrutteringsfond. 

Geografi er en viktig side ved ordningen. Dagens de-facto ordning styrker rekrutteringen til områder der man vanskelig får besatt prestestillinger. Men rekrutteringen ville favne enda bredere dersom arbeidsgiver også kunne legge geografisk til rette for søkerne. Et kirkelig rekrutteringsfond med et visst antall utdanningsstillinger uavhengig av geografi ville betydd mye for studenter som er bundet til et konkret sted, for eksempel gjennom familiære forpliktelser. Også utdanningssteder må bidra med gode desentraliserte løsninger. Flex-teol, VIDs nettbaserte utdanning til prest, er et viktig skritt i riktig retning.