Tore Vatne Helland

3

Det som gjør abortspørsmålet så vanskelig

«Det som gjør abortspørsmålet så vanskelig», sier professor Harald Hegstad i sitt innlegg om abortdebatten i Vårt Land 31.01.19, «er at det til syvende og sist handler om et spørsmål som verken legevitenskapen eller andre vitenskaper kan gi et svar på, nemlig hvordan en skal forstå fosterets status som menneske. Er det bare en organisme på vei til å bli et fullverdig menneske, eller har det den samme rett til liv som fødte mennesker? Svaret på et slikt spørsmål kan ikke avgjøres av medisin eller biologi, men bunner dypest sett i livssynsmessige og religiøse vurderinger.»

Publisert: 7. feb 2019

Selv om Hegstad daglig gjør en professors tjeneste i en kirke med full kompetanse til å tale klart om fosterets status som menneske, tar han ikke klart standpunkt i dette avgjørende spørsmålet. I stedet refererer han til at meningene er delte og lar uklarheten om fosterets status som menneske stå ved lag. Som en lærd kirkens representant kan eller vil han ikke avklare spørsmålet og slik bidra til en lettere abortdebatt. Det synes som om det å innrømme at fosteret er skapt i Guds bilde som et fullverdig medmenneske innbefattet i nestekjærlighetsbudet og «den gylne regel» er et skritt kirken (Den norske kirke og andre kirkesamfunn) med god grunn ikke tør ta. For da vet den godt at debatten for kirkens del ikke blir lettere, men langt vanskeligere og mer krevende!

Kirken på gjerdet. Det er godt over 40 år siden loven om selvbestemt abort ble vedtatt. Men fortsatt tar vi flittig fram kirkehistorien og finner det beleilig å gi aksjonsformer fra forrige århundres abortstrid hovedskylden for at kirken også i dag sitter taus og stille på gjerdet.  

Men er det virkelig derfor kirken ikke tør bryte tausheten? Vi kjenner dagens vanskelige og fastlåste abortdebatt. Enhver liten endring av loven møter så heftige reaksjoner at saklig debatt om selve retten til selvbestemt abort ut fra fosterets menneskeverd, er tabu. Det skal ikke mye fantasi til å tenke seg hvilke paroler vi kristne får tildelt i toget på kvinnedagen 8. mars dersom kirkens ledelse tar mot til seg og taler sant om barnet i mors liv ut fra Skriften.

Keiserens nye klær. Jeg tror ikke at det trengs vitenskap eller dype «livssynsmessige og religiøse vurderinger» for å forstå hvilken status et barn i mors liv har. Det er ikke gjennom de myndige, vise og forstandige i verden Gud veileder oss til den nakne sannheten om oss selv, men de enfoldige. Eventyret «Keiserens nye klær» bærer med seg en dyp sannhet. Selv om de fleste moderne velutdannede mennesker i dag energisk fornekter det, vet vi egentlig alle sammen innerst inne hvem vi var den gang vi holdt bolig i mors liv! Vi erfarer det hver eneste dag vi lever! Hvert åndedrag beviser det! Vi har jo alle en navle på magen. Vi vet alle ett hundre prosent selvinnlysende sikkert hvordan det hadde gått med oss om noen hadde grepet inn og kuttet livstråden vår bare ett sekund etter unnfangelsen i mors liv. Det handler om ditt og mitt liv her og nå som mennesker skapt i Guds bilde.

Vi kristne har ikke bare vår egen enkle selvinnlysende livserfaring til rådighet. Vi har i tillegg bekreftelsen i Skriftens ord om Guds særlige omsorg for de aller svakeste og mest hjelpeløse hos oss. Blant dem er barna – og ikke minst barna i mors liv. I lys av nestekjærlighetsbudet er de utlevert til vår omsorg som våre medmennesker. Vi trenger ingen dypsindige religiøse utredninger for å forstå det.

Fosteret Jesus Kristus. Derfor står nettopp vi kristne og kirken i denne debatten med det største ansvaret overfor både Gud og mennesker. Kristus kom ikke til jorden julenatt. Han kom ni måneder tidligere. Han kom stille inn i vår verden den samme veien som du og jeg. Ut av et frø skjult under jomfru Marias hjerte ble han ved Ånden vevd av sin Far i mors liv som du og jeg (Sal 139,13). Døperen Johannes var også et foster på den tiden, og han hoppet av glede i Elisabeths liv over å møte Herren som et nylig unnfanget foster i Marias liv (Luk 1,41ff). Slik helliget Herren morslivet som det fredede og trygge stedet for de hjelpeløse og aller svakeste blant oss.

Moralske valg forankret i kristen tro? Hegstad henviser til to tusen års kristen solid tradisjon med forkynnelse av menneskeverdet som gitt oss av Gud og ikke av mennesker.  Likevel tør vi ikke å si sannheten høyt i debatten i dag. Hegstad mener i stedet at vi nå bør vende fokuset bort fra lovgivningen og gjennom forkynnelse, undervisning og forebyggende sjelesorg gi mennesker «grunnlag for å foreta moralske valg forankret i kristen tro». Men hvordan skal vi gjøre det uten først å ha landet på et klart standpunkt om fosterets status som menneske? Handler ikke kristen moral først og sist om vårt forhold til vår neste? Da blir innholdet i en slik veiledning og dialog helt avhengig av at kirken ikke omtaler fosteret som noe uavklart og diffust, men som et fullverdig menneske og dermed også vårt medmenneske og vår neste med samme verdi som det fødte liv.  

Fosterets status i kirken. Hvorfor sitter da egentlig kirkens ledelse slik på gjerdet i tiår etter tiår? Hvorfor holdes sannheten om fosterets som vårt medmenneske og vår neste nede i taushet og uklare utsagn – ikke bare overfor politikere og opinionen, men også for sine egne medlemmer i menighetene? At kirken ikke har noe moralsk monopol i samfunnet og at verden uansett gjør som den vil og lager sine egne lover og menneskerettigheter, betyr vel ikke at kirken ikke skal tale klart innad blant sine egne i de helliges samfunn? Er det ikke slik at kirkens lærere og hyrder skal ta vare på alle sine lemmer i en sann tro på Kristus og verne dem mot å føres vill av tidsånden i verden?  

Samvittighet og medskyldighet. Jeg tror likevel ikke at kirkens taushet om barnets status som vår neste bare skyldes at vi ikke våger å utfordre en urettferdig lov som av samfunnet rundt oss verner som hellig. Her ligger det også en kortsiktig «omsorg» for mødrene som er sviktet og hardest rammet som offer i en fallen og dypt urettferdig verden. Vi vil nødig skape ekstra skyldfølelse for dem som i en vanskelig livssituasjon ikke har sett noen annen utvei enn å berøve barnet sitt for livet ved å ta abort.

Men det aller viktigste for oss tror jeg likevel er at vi vil beskytte oss selv!

Vi vil beskytte oss mot vår egen skjøre samvittighet overfor Gud og mennesker. Uansett hvor effektivt vi skjuler det for oss selv, vet vi innerst inne at barnet i mors liv er et menneske som oss selv. Dermed vet vi også at det bærer Guds bilde og virkelig i sannhet er vårt medmenneske og vår neste som vi skal elske som oss selv. Her starter kirkens veiledning overfor den enkelte og menigheten. Her er også kirkens ståsted i møte med abortloven og opinionen. Kristus døde på korset for alle mennesker. Det betyr i klartekst alle barn i mors liv. For alle mennesker har kun ett eneste stadium i livet felles: Vi har alle – uten unntak - vært et unnfanget foster i mors liv.  Der ble vi alle bærere av Guds vår skapers bilde med evig liv som mål ved troen på Kristus.

Derfor vet vi kristne i dypet av vår sjel at det vi lar skje med fosteret, det slår til syvende og sist tilbake på oss selv. Vi vet at vi med vår fortielse og våre halvsannheter og unnlatelser er blitt medskyldige. Og vi vet at en dag skal vi stå til regnskap for det.

«Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet.» (Sal 139,16)

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere