Når slaget står lokalt

Riksmedia har hjulpet Spjelkavik menighetsråd til å nå ut med sin holdning til ansatte som ikke uten videre kan sam­arbeide på alle nivå med sine kolleger. En «kan ikkje tillate at teologiske spørsmål som er avgjorde på høgare nivå blir satt på spissen lokalt».

Det dreier seg selvsagt om den nye vigsels­liturgien og kirkemøtets vedtak om at kirken skal gi rom for samkjønnet vigsel. At det først og 
fremst er i lokalmenigheten en må forholde seg til de ­utfordringer som den nye virkeligheten 
påfører ­kirken, er det flere av oss som tidlig varslet. For dem som har en samvittighetsbundet overbevisning om hva som sant og rett i denne ­saken, er det krevende å stå i samarbeid med kolleger og menighetsråd som har den motsatte holdning. Dette gjelder for begge sider i den konflikten dette faktisk er.

Flertall av verdens kirker. 

I Frimodig Kirke har vi som vårt primære oppdrag å være nettverk til støtte for ­ansatte og frivillige som tjener med ­basis i kirkens ­klassiske syn. Dette er et syn vi ­deler vi med det store flertall av verdens kirker. Forutsetningen for å bli stående i kirkens tjeneste, er at det – i samsvar med kirkemøtets vedtak – gis reelt rom for å utføre tjenesten i samsvar med sin overbevisning. Det innebærer at det 
i ord og handling vises respekt for dem som har en ­annen overbevisning enn hva en selv har. I ­Spjelkavik har en av prestene valgt å si opp sin stilling.

Menighetsrådets leder skriver i Vårt Land at en prest framfor sin egen samvittighet bør være opptatt av hva menigheten kan tåle. Krevende ­signaler å forholde seg til for unge mennesker som vurderer om de skal utdanne seg til tjeneste i ­kirken!

Toleranseevnen utfordres. 

Når to motsatte syn begge skal ha rom der hvor kirken lever sitt ­hverdagsliv, utfordres toleranseevnen i lederskap og kollegarelasjoner. Toleranse uttrykkes ikke i ­påtvungne kompromisser, men i at det gis respekt og rom for å tale og handle i samsvar med det en opplever seg forpliktet på. Både prester og ­andre ansatte har forlatt sin tjeneste etter kirkemøtets vedtak. At en står i motvind fra majoritets­holdningene i samfunnet, er én sak. Det avgjørende spørsmål er om en kan stå i kirkens tjeneste uten å måtte ofre sin integritet.

Situasjonen i Spjelkavik viser nok en gang at det er på lokalnivå en bærer belastningen med ­konflikter i kirken. Signalene fra Spjelkavik ­bidrar ikke uten videre til optimisme med tanke på ­samholdet i lokalmenigheten. Frimodig Kirke ­utfordrer biskoper og kirkeledelse til å være på ­banen med veiledning og klar tale om hva en venter av lokalt lederskap i kirken. Det er nødvendig når samhold og tjenestefellesskap i lokalmenigheten settes på prøve.