Preben Lindøe

1

Hva med kirken?

Kirkeledelsen står overfor store utfordringer. Det siste vi trenger er et kirkestyre som ønsker ­ytterligere disiplinering, styring og kontroll for å innordne mangfoldet i sitt «kirkebilde».

Publisert: 5. feb 2019

I et hovedoppslag i Vårt Land lørdag 2. februar betegner Alf Gjøsund det åpne møtet med kandidatene til bispevalget i Stavanger bispedømme som «Dramaet i Petrikirken».

Dypereliggende ­spenninger. 

Han mener møtet mellom prost Helge Gaard og konstituert ­biskop Anne Lise Ådnøy ­pekte på dypereliggende ­spenninger om kirkesyn og menighets­praksis som ble avdekket da Kirke­rådet valgte Ådnøy som biskop. ­Helge Gaard gir sin­ ­støtte til friere gudstjenesteformer, mens ­Ådnøy er skeptisk til ­menigheter som får karakter av en «klubb for de få». Hennes ideal er folkekirke­menigheten der gudstjenesten innordnes etter faste ­liturgiske ledd. For flertallet i Kirke­rådet handlet valget «dypest sett om at Ådnøy er forankret i folke­kirketeologien og ikke i vekkelses­tradisjonen», hevder Gjøsund.

Når Bymenigheten – ­Sandnes brukes som illustrasjon på brytningen mellom de ulike syn kan det være på sin plass å vite noe mer om denne menighets­dannelsen som har røtter 30 år tilbake. Som medlem av S­tavanger bispe­dømmeråd ­fulgte jeg ­utprøving og ­forarbeider fram mot endringen av kirke­loven i 2005 som åpnet for at Kirke­møtet kunne god­kjenne forsøk med valgmenigheter. ­Erfaringer fra ­forsøksordningen ble evaluert og rapportert til ­bispedømmet våren 2009.

Som supplement. 

Bispe­dømmerådet mente at som ­hovedregel skulle en menighet være knyttet til et ­geografisk sokn, men «at det på noen s­teder kan være hensikts­messig å ­etablere valgmenig­heter som et supplement». En viktig ­begrunnelse var at «Valgmenigheter kan ­bidra til å holde Den norske kirke sammen». Både i ­bispedømmet, men ikke minst under behandlingen på Kirke­møtet var det en rekke motforestillinger og ­skepsis til en ­ordning som ­mange oppfattet som sær­interesser i ­«bibelbeltet», der de frivillige ­organisasjonene ­allerede hadde en sterk ­dominans. Resultatet av historien er at Bymenigheten – Sandnes, som en menighet innenfor Sandnes prosti, er en legitim del av ­kirken som deltar i felles­rådet på ­samme måte som de ­andre menighetene.

For den som ønsker oversikt over historien viser jeg til menighetens hjemme­side ­(bymenigheten.no). Å karakterisere denne og andre ­menigheter «som klubber for de få – og som kirkeledelsen ikke må la seg styre av» bidrar etter min vurdering til en tabloidisering av ­utfordringene som lå bak ­utviklingsarbeidet omkring valgmenigheter og de erfaringer som er vunnet.

Det kan være nyttig å ­løfte blikket fra én lokal menighet i Stavanger bispedømme og ­trekke opp et større ­lerret. Misjons­bevegelsen og Det ­Norske ­Misjonsselskap har en 200 år lang historie med sterke ­brytninger mellom ulike kirkesyn: vekkelseskristendom mot embetskirkens krav og regler.

Mulig å forene. 

Impulser utenfra gjennom frie «Brødrevenner» og Hauge-bevegelsens lekmanns­idealer skulle forenes med en selvbevisst og kalls­bevisst ­biskop: Hans P. Schreuder. Det bygget seg opp til dype kon­flikter som endte med brudd og der ­biskopen søkte avskjed. Fortsettelsen av historien er imidlertid at det var mulig å forene vekkelsestradisjonen med folkekirketeologien innenfor rammen av Dnk. Det var fordi ulike syn og interesser ble forent med et overordnet mål om å nå videre med den gode nyheten om evangeliet for alle.

Lærdommen bør være at det er mulig og at det endatil kan være fruktbart å forene ulike kirkesyn og ulik praksis. Folkekirkens ­menigheter og medlemmer kan lære av vekkelsestradisjonens engasjerende og misjonerende praksis. Menigheter som framelsker frihetstrang og subjektive opplevelser kan lære betydningen av fastere former, tradisjon og liturgisk praksis. Gjennom ulike faser i livet er det viktig med tilstrekkelig takhøyde og ulike (kirke)rom å bevege seg i.

Dramatisk situasjon. 

­Dersom Gjøsund beskrivelse og tolkning er riktig, så dreier «Dramaet i ­Petrikirken» seg ikke bare om valget av Ådnøy som biskop. Da er det også en dramatisk situasjon for kirken. Kirkeledelsen står overfor en svært ­krevende situasjon med store organisatoriske og personellmessige ­utfordringer, svakere ­finansiering, ­sviktende oppslutning om gudstjenester og en svekket tillit i deler av ­kirken. Det vi trenger minst er et kirkestyre som ønsker en ­ytterligere disiplinering, styring og ­kontroll for å innordne mangfoldet i sitt «kirkebilde». Opp­gaven bør derimot være å bidra til ­større ­arbeidsrom, engasjement og ­begeistring også for dem en ikke er enig med.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere