Kommentar

Innenfor og/eller utenfor

Du må enten være innenfor eller utenfor EU, er leksen fra Brexit. Men vi prøver likevel begge deler.

Det var på en fortauskafé i Paris for vel tretti år siden at jeg forsto at det europeiske samarbeidet var i ferd med å utvikle seg til noe det ville være vanskelig å stå utenfor. Terje Osmundsen, som den gang var forskningsattaché i Paris, fortalte meg om planene for det som skulle bli EUs indre marked.

Den gang het det ikke EU, men EEC (European Economic Community). Det ble gjerne kalt ­Fellesmarkedet, fordi det hovedsaklig dreide seg om felles toll­satser.

Norske velgere sa nei til å bli med i 1972. Vi fikk likevel en handelsavtale med EU, framforhandlet av Korvald-regjeringen, som ga norsk næringsliv stort sett de samme tollfordeler som medlemmene av fellesskapet, med noen viktige unntak, blant annet for landbruksvarer.

Hjemmemarked. Å bli en økonomisk makt på høyde med USA var drømmen som lå bak EUs ­indre marked. USAs ­enorme hjemmemarked, der varer og mennesker fritt flytter over delstatsgrensene og der et felles ­føderalt regelverk gjør det ­enkelt, var en viktig grunn til USAs ­dominerende stilling.

Toll var bare en av ­hindringene for et felles europeisk ­marked. Ulike regler og krav til ­produkter, ulike systemer, ulike ­subsidier og ulik lovgivning hindret den frie flyt av varer, ­tjenester og ­mennesker. Nå, fortalte ­Osmundsen, ville man lage et ­indre marked der alt dette ­skulle samordnes.

Hvis Norge skulle bli en del av dette indre markedet, ville det bety at vi ga fra oss myndighet på en rekke områder. Kunne vi gjøre det uten å bli medlemmer av den nye unionen?

Alternativ til EU. Gro Harlem Brundtland så dette dilemmaet, og kom derfor i 1989 opp med idéen om at Norge og de andre landene som var med i Efta-­samarbeidet skulle få en avtale som gjorde at vi var med i det indre marked uten å bli medlemmer av EU. Hennes tanke var at denne løsningen ville bane veien for et fullt medlemskap.

Men Kjell Magne Bondevik og noen andre nei-folk grep idéen fra motsatt vinkel: EØS kunne bli et alternativ til norsk medlemskap. Det måtte til for å vinne ­neste ­folkeavstemming, tenkte han.

Slik gikk det. EØS-avtalen ble inngått i 1992, og to år senere stemte flertallet i Norge nei til å bli medlemmer i EU. Dermed ble EØS en varig løsning.

Utenfor. Men dilemmaet jeg fikk skissert den gangen i Paris, det består. Vi har måttet ­overlate mye myndighet til systemet i Brussel, og siden vi ikke er medlemmer, har vi liten innflytelse på hva som bestemmes. I praksis er vi innenfor og følger lojalt alle EUs bestemmelser.

Det er derfor Storbritannia ikke kunne velge en «norsk» løsning. Britiske velgere ­stemte nei til å underlegge seg EUs ­regelverk, og særlig fri flyt av mennesker. Britene vil være utenfor – og derfor kan de ikke ha en slik avtale som Norge har.

Her i landet har det lenge vært et solid flertall mot EU-medlemskap. Men like solid er oppslutningen om EØS. Vi tenker ­altså ikke som britene. Vi mener vi kan være innenfor og likevel stå utenfor.

Motstand. Likevel er det en økende politisk motstand mot EØS. Særlig gjelder det i fag­bevegelsen, men også Fremskrittspartiet er blitt skeptisk.

Denne uroen skyldes noe som skjedde etter at EØS-avtalen var inngått: EU tok opp en rekke øst-europeiske land som medlemmer. At de tidligere kommunist-statene ville inn i demokratiske og kapitalistiske EU var jo umulig å si nei til.

Men det førte til at folk fra Øst-Europa fritt kunne flytte hit – og det gjorde de også.

Det som har engasjert folk flest, er de rumenske ­tiggerne som kom til å prege gate­bildet. Men langt viktigere var det som skjedde i flere bransjer, der ­arbeidskraft fra de nye EØS-landene konkurrerte ut norske arbeidsfolk. Lønninger og regelverk norsk fagbevegelse lenge har kjempet for, er blitt underminert.

Arbeiderpartiproblem. De lengst til venstre i norsk politikk har alltid vært mot EØS, som betraktes som en avtale for å fremme økonomisk liberalisme og høyrepolitikk. Men når ­solide LO-forbund er i ferd med å bli EØS-motstandere, skaper det problemer for Arbeiderpartiet.

Ledelsen i partiet har svart med å kreve skjerping av r­egelverk og praksis for å demme opp for endringene arbeidsinnvandringen fører med seg. Regjeringen har så langt sagt nei, og ­arbeiderpartiledelsen håper nok at de skal kunne bruke EØS-­uroen som et våpen mot regjeringen i neste valg. Men de risikerer at våpenet rettes mot dem selv.

Lavtlønte taper. De som har tapt på arbeidsinnvandringen, er norske innbyggere i lavtlønns­yrker. De har fått konkurranse om jobbene og er rammet av synkende lønnsnivå, viser en studie som ble publisert for et par uker siden.

De som har bedre råd har der­imot hatt fordel av arbeidsinnvandringen. Billig arbeidskraft og villige hender i tjenesteyrker og helsevesen er oppsiden.

Men viktigste grunn til at de fleste er for EØS, er nok engstelsen for hva som vil skje om vi virkelig skulle være utenfor. Hva konsekvensene blir for Storbritannia dersom de virkelig ­melder seg ut for alvor, kan derfor få ­betydning også for meningene her i landet. Så langt har Brexit ikke påvirket holdningene. Men det kan endre seg.

KOMMENTAR

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar