Tor Berger Jørgensen

55

Et skritt i riktig retning

Kirkerådet har holdt seg trygt innenfor de etablerte spillereglene for utnevning av biskop.

Publisert: 5. feb 2019  /  473 visninger.

Det kirkelige demokratiet er under utvikling. Vi beveger oss inn i nytt landskap. Åpne prosesser knyttet til kirkelige «partier» er en viktig nyvinning i ­utviklingen av det kirkelige demokratiet. Som pensjonist har jeg derfor valgt å engasjere meg i Åpen folkekirke. I denne organisasjonen gjenkjenner jeg verdier og visjoner for Den norske kirke, som jeg mener vil være av betydning for Den norske kirke som folkekirke.

Forhandlingskultur. 

Men skaper ikke partidannelser konflikter? Ikke nødvendigvis. Partier kan tydeliggjøre og ansvarliggjøre de spenningene som finnes i Den norske kirke. Den demokratiske utviklingen av Den norske ­kirke med et kirkemøte som øverste myndighet og et kirkeråd som styringsorgan mellom møtene, har uten tvil vært med å skape en ny demokratisk forhandlingskultur. Etter mitt skjønn vil utviklingen av partidannelser ytterligere styrke denne demokratiske kulturen. Og slik sett være med å styrke Den norske kirke som et inkluderende nådens fellesskap.

Men er det ikke det stikk motsatte som nå har skjedd i Stavanger? Noen har talt om maktarroganse. At mange er skuffet over at den kandidaten som fikk flest stemmer ikke nådde fram i Kirkerådet, er forståelig. Men som ­allerede er påpekt av flere i debatten, har Kirkerådet holdt seg trygt innenfor de etablerte spillereglene for ­utnevning av biskop. Det er viktig. Og bør respekteres av alle parter.

Klok beslutning. 

Hvor vidt det var klokt, kan selvsagt diskuteres. Jeg tror det var klokt. Ikke fordi jeg personlig ikke kunne ha ønsket meg både Gaard og Kessel som ny biskop i Stavanger, men fordi det også har med kirke­partiet Åpen folkekirkes troverdighet å gjøre. Åpen folkekirke har ikke bare fått «makt», men også ansvar med hensyn til det mandatet kirkevalget ga dem. Enkeltavgjørelser kirkerådet må ta, må vurderes i skjæringspunktet mellom helhetskirkelige, lokale og «partimessige» interesser. Åpen folkekirke har i kirkerådet vist vilje og evne til å foreta slike vurderinger.

For to år siden valgte rådet en av to konservative kandidatene til ny biskop i Stavanger. En helhetsvurdering ga åpenbart ikke tilstrekkelig støtte til den tredje og aktivt profilerte Åpen folkekirke-kandidaten. I mange Åpen folkekirke-miljøer, var det en kontroversiell avgjørelse. Mange var ­skuffet. Jeg synes det var en modig og klok­ ­beslutning. Slik forholdene da var. Det var et ­tydelig signal om vilje til ­fleksibilitet og utviklingen av en ­fellesskapskultur.

Ikke lydhørt. 

I det siste valget ble situasjonen en annen. Ikke minst ­fordi den som ble nummer to i avstemningen, står nærmest Åpen folkekirke. Nå valgte Stavanger bispedømmeråd å flytte denne kandidaten, domprost Anne Lise Ådnøy fra andre til tredje plass i sin anbefaling til Kirkerådet. Det går an å lese dette som et ønske om å svekke hennes posisjon inn mot den endelige avgjørelsen i kirkerådet. Det var ikke spesielt lydhørt overfor stemmeresultatet, men fullt innenfor gjeldende spillerom.

Når en bispekandidat som Åpen ­folkekirke mener svarer best til de ­kirkelige idealene som dette ­«partiet» står for, kom i en slik posisjon, ­ville det være vanskelig å begrunne ­hvilken ­kirkepolitisk rolle Åpen folkekirke egentlig ønsker å ha, hvis en ikke nå skulle foreta en ny og ansvarlig ­vurdering av de tre aktuelle kandidatene. Ådnøy har, på tross av bispe­dømmerådets manøver, sterk forankring i bispedømmet. Hun er en ­anerkjent lokal lederskikkelse, med bred folkelig støtte, i tillegg til en kirkelig profil som reflekterer ­teologiske verdier Åpen folkekirke anser som viktig.

Bred gjenkjennelse. 

Bispevalg er blant de kirkelige saker som fortsatt får bredest oppmerksomhet i det ­offentlige rom. Bispevalgene er viktig for Åpen folkekirke nettopp som en mulighet til å skape bred gjenkjennelse og identifikasjon med Den norske kirke. Ved bispevalget for to år siden gikk Kirkerådets flertall inn for en av de to mer konservativt profilerte kandidatene. Det Åpen folkekirkedominerte Kirkerådet har i disse to prosessene dermed vist fleksibilitet og konsistens. Alt innenfor gjeldende ordninger og på et ansvarlig, demokratisk grunnlag. De to utnevnelsene er samlet sett et viktig skritt i riktig retning i utviklingen av Den norske kirke både som ansvarlig partikultur og konstruktiv forhandlingskultur.

Personlig kunne jeg tenke meg ­direkte valg av biskoper, med en mer åpen nominasjonsprosess hvor interessegrupper eller partier kan ­lansere og promotere sine kandidater, slik tilfellet er for eksempel i Den danske folke­kirken. Får ingen over 50 prosent av stemmene i første valgomgang, blir det en avsluttende valgrunde mellom de to med flest stemmer. Jeg tror en slik ordning vil vitalisere både det kirkelige demokrati med flere partier og dermed også den bredere interessen for hva som skjer i vår kirke. Men enn så lenge må vi forholde oss til gjeldende regelverk – med de spenningene og de forpliktelsene denne ordningen innebærer.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
19 dager siden / 2643 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
18 dager siden / 2303 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
14 dager siden / 2249 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
28 dager siden / 2128 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1967 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 1494 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
14 dager siden / 1451 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
28 dager siden / 1441 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
22 dager siden / 1187 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere