Variasjon truer ikke enheten

Synet på høymessen har visstnok hatt betydning for bispevalget i Rogaland. «Bispevalg handler om liturgi» heter det på første side i Vårt Land 29. januar. Ifølge avisen «var synet på liturgisk frihet for menighetene en viktig årsak til at valget falt på Ådnøy». Det fremgår at hun ønsker en innstramming i den frie liturgiske praksisen som flere menigheter i Rogaland har utviklet. Det skal være 17 steder der man har fått dispensasjon av biskop Pettersen til å forandre rekkefølgen forkynnelse – nattverd slik at nattverden kommer først i gudstjenesten.

Ting på hodet. 

Bymenigheten – Sandnes er en av disse menig­hetene. Presten der, Vidar Mæland Bakke, ­begrunner endringen med at barna skal kunne delta i nattverden før de går til sine egne opplegg (VL 29.01). «Han mener kirken snur ting på ­hodet i spørsmålene om lære og liturgi». Det er god grunn til å spørre: Når man i­ ­andre menigheter får lov til å for­kynne det man vil, må vel vi i vår menighet få utforme den liturgien vi vil? Er det ikke naturlig at kirkelig mangfold på det teologiske området fører til det ­samme når det gjelder høymessen? Eller er det blitt slik at enighet om ­liturgisk ­ordning (ordo) skal erstatte felles lære som grunnlag for enhet i Den norske kirke?

Men ifølge Merete Thomassen er det ikke bare enheten i vår k­irke som står på spill (VL 29.01). Høy­messens ­ordning med innledning, for­kynnelse fulgt av forbønn, nattverd og ­avslutning ­hevder hun at vi er ­økumenisk ­forpliktet til å holde fast på. Derfor mener hun at ­forkynnelses- delen med tekstlesning(er) og ­preken må ­komme før nattverden i alle ­menighetene i Dnk. Det er til­fellet i ­menighetene i de historiske ­kirkene som vi har­ ­kontakt med. Denne ­ordningen går tilbake til urkirken. Den svarer til Jesu møte med Emmaus-­vandrerne (Luk. 24,13-31) ­etter oppstandelsen. Han kom til dem, utla ­skriftene i lys av sitt liv og sin død og holdt så måltid med dem.

Brødmel i oblatene. 

Den norske ­kirke har nærmet seg andre kirker når det angår høymessen – også når det gjelder nattverdliturgien. Nattverdbønn alternativ A inneholder de ­viktigste momenter som man i de gamle kirkesamfunnene mener skal være med. Men samtidig med denne enhetstendensen har Dnk gått bort fra brødmel i oblatene. Dermed mister de brød-karakteren. Enighet om at det skal være en form for brød som deles ut i nattverden, antar jeg er nødvendig for enheten mellom kirkene.

Kirkelig enhet hemmes av ulik nattverdforståelse og -liturgi. «Nattverd­liturgien er ordrik, vi kutter den litt ned», sier presten i Bymenigheten (VL 29.01). I menighetene/­forsamlingene som er tilsluttet Normisjon, ­Misjonsambandet og Indre­misjonsforbundet går de ­lenger. Dersom man har en bønn i tillegg til innstiftelsesordene og Vår Far, formulerer man den gjerne selv. Innholdet i den dreier seg svært ofte om at nattverden må gi oss kraft og hjelp, og ikke om hva Jesus har gjort for oss ved sin lidelse og død. Dermed mister man viktige nattverdmotiv når man ikke holder seg til de godkjente bønnene til bruk i vår kirke. Vil man være med i Dnk, bør enheten med den markeres ved at man benytter en av de offisielle nattverdbønnene. Ønsker man en som er kort, finnes det en som kan benyttes utenom den offisielle høymessen.

Høymessens hovedordning. 

Det ­viktigste for kirkens enhet er ­lærenheten. Men den enheten har Dnk forlatt. Skal det allikevel være enighet om høymessens hovedordning (ordo)? Ja, det bør det være – både av hensyn til enheten i vår kirke, men også på grunn av arbeidet for enhet mellom de ulike kirkene. Men det trenger ikke å være enighet om utformingen av ­leddene dersom de er klarert teologisk. Der må menighetene få bestemme mer enn tilfellet er i dag. En større variasjon truer ikke enheten.