I Norge er det bred enighet om å skille religion og politikk. Det gjelder også for KrF som tok politiske sjumilssteg på 1990-tallet da de ble transformert fra en kristen bevegelse med politiske interesser til et politisk parti med religiøse interesser.
Men pendler har det med å svinge. De liberale vindene fra 70-tallet og utover har gradvis blitt utfordret av mer illiberale strømninger. Et parameter på denne utviklingen kommer til syne i forholdet mellom politikk og religion.
Internasjonal utvikling.
Verdensmakter som USA og Russland har politiske ledere som flytter illiberale religiøse tolkninger inn i politikken, både den nasjonale og internasjonale. Religiøse fanatikere utnevnes til sentrale politiske posisjoner; amerikanske diplomater tar omkamper i FN på resolusjoner som skal sikre likestilling mellom kjønnene; støtte til FN-organer og sivilsamfunnsaktører som driver helse- og sanitært arbeid i fattige land kuttes; og Trump utnevner de mest iherdige kristne konservative – C-FAM og Heritage Foundation – til sine delegasjoner i FN-møter.
Russerne på sin side bruker religion som et diplomatisk «soft power»-redskap for å fremme sine geopolitiske interesser. De bygger nye internasjonale allianser gjennom anti-homokamper eller ved nekte å akseptere resolusjoner som tar til orde mot vold mot kvinner.
I Europa har høyrepopulistiske lobbyister og lokale religiøse NGO-er, ofte med støtte fra Vatikanstaten, fingre med i spillet når land som Frankrike, Kroatia og Polen skal fatte politiske beslutninger om visse sosialpolitiske saker.
Uforståelig politikk.
Det er en situasjon alle, den norske regjeringen inkludert, er bekymret over. Det er med andre ord noe viktig som står på spill. Det er derfor uforståelig at vår statsminister drev valgkamp i helt bestemte kristne miljøer uten å stille ett eneste kritisk spørsmål eller ta opp noen helt sentrale utfordringer.
I stedet høster hun latter i forsamlingen ved å fortelle at «noen har sagt at jeg har deltatt på litt mange kristne aktiviteter i det siste», i forbindelse med et valgkampbesøk til den karismatiske bevegelsen JesusKvinnene, slik Kristian Meisingset beskriver i tidsskriftet Minerva (19. mars 2017). Her kritiserer han Erna for å snakke kristne fundamentalister etter munnen.
Hennes håndtering av abortspørsmålet under KrFs interne valgkamp er et annet eksempel. Hun må ha visst hvilke knapper hun trykket på ved å sette saken i spill, og bærer derfor selv et ansvar for den vanskelige abortdebatten som fulgte.
Les også: – Provoserende at Høyre og Frp har begrenset kvinners rettigheter for å sikre seg makt
Angrep på demokratiet.
Når Janne Haaland Matlary tar til orde for at abortdebatten i seg selv er et angrep på demokratiet («Meningstyranni i abortdebatten», Aftenposten 28. januar), mener jeg at måten blant annet abort ble brukt for å stable på plass en flertallsregjering er et spark på vårt politiske systems skinnelegg. Her gis en liten meningsminoritet vetorett på viktige verdispørsmål med stor betydning for enkeltmennesker, som i spørsmålet om bioteknologi.
Dette har trolig større konsekvenser enn restriksjoner i abortloven, og vil i praksis bety at Norge stikker hodet i sanden vis-a-vis et kunnskapsfelt på høygir. Det vi hadde trengt er en åpen og kunnskapsbasert debatt om etikk og grenser, slik Høyre tidligere har vært pådriver for.
Omdømme på spill. Ved å veksle sosialkonservative saker inn i styringsmakt har Erna også satt sitt eget politiske omdømme i spill. For abortsaken er ikke som røykeloven – noe som går over og etter hvert får folkets unisone støtte. Tvert i mot vil hun måtte svare for den på nytt og på nytt.
Det handler nemlig om mer enn en liten innskrenking i lovteksten, det handler om frykten for en illiberal sving i politikken, den samme som gjør seg gjeldende blant våre nærmeste allierte og europeiske naboer.
Les også: Mot valgdrama i Oslo og Bergen – rødt overtak i Trondheim