Fra ‘rent bord’ til liturgisk orden

Jeg fastholder for så vidt min kritikk av Gjøsund, som i Vårt Land 26.1., med referanse til vigsel av likekjønnede, hevdet at utnevnelsen viste at Åpen folkekirke ville gjøre ‘rent bord’. Jeg gjorde gjeldende at man burde se et råds utnevnelser over fire år samlet, og pekte på at det sittende rådet allerede hadde utnevnt minst en biskop som er mot slik vigsel.

Men 2.2. fremmer Gjøsund et helt annet perspektiv på utnevnelsen. Han griper tilbake til presentasjonen av kandidatene i november. Et utsagn fra Gaard om at han «… har vært med på gudstjenester der vi har tatt nattverd før preika» betegnes som «ord … som kan ha vært avgjørende for at Gaard senere ble vraket som biskop». Gjøsund hevder at motstanderne av Ådnøy «… tror hun er favorisert fordi hun er liberal i dette spørsmålet [vigsel av likekjønnede]. Men for flertallet av i Kirkerådet handler det snarere om liturgi» - rekkefølgen mellom preken og nattverd oppfattes som viktig.

Hvis Gjøsund har korrekt informasjon om hvordan flertallet tenkte, er det altså tale om noe helt annet enn å gjøre ‘rent bord’ med utgangspunkt i spørsmålet om vigsel. Det er mulig dette er noe som har gått opp for Gjøsund i løpet av uka. Men hvis han var klar over det da han skrev sitt første bidrag, har han med utrykket ‘rent bord’ bidradd til å hause opp en debatt som allerede er så vidt heftig at det var helt unødvendig.

Thor Bjarne Bore har pekt på at kirkerådet ikke er en postkasse, men et tilsettingsorgan. Det har imidlertid ikke kommet fram at både leder og nestleder i bispedømmerådet hadde ønsket at kirkerådet var en postkasse – ved behandling av tilsettingsprosedyren på siste kirkemøte, stemte begge for direkte valg av biskoper. Etter mitt skjønn vil dette primærstandpunktet ha kunnet farge deres nokså sterke uttalelser om utnevnelsen nå.

Med noe uklare formuleringer peker Bore på mulige motiver for at disse to og andre i bispedømmerådet ikke fulgte avstemningsresultatet hva angår nr to og tre, men satte Ådnøy sist. Bispedømmerådets flertall mener altså man skal følge avstemningen for de kandidater man er enig med, men ikke for de kandidater man er uenig med. Akk, ja.

Det har vært gledelig å se at de aller fleste som har uttalt seg, ikke kommer med negative kommentarer om Ådnøy. Men der foreligger ett overtramp, som ingen har påtalt:

Vårt Lands journalist Westergaard har intervjuet Mongstad-Kvammen (26.1.), og listet opp at hun er direktør for fagstøtte ved VID vitenskapelig høgskole, har vært generalsekretær i Bibelselskapet, og har vært styreleder i KFUK-KFUM. Hun skal ha blogget samme kveld som utnevnelsen forelå, med overskriften ‘Rå maktarroganse’. Det må hun gjerne mene, og gjerne skrive på sin blogg. Men jeg vet ikke om Vårt Land, etter å ha kuttet kommentarene på Verdidebatt, uten videre bør bringe slike utsagn til torgs – man kan blogge så mangt en sen kveldstime.

Verre er det at Westergaard også har intervjuet henne; her sier hun: «Ådnøy har vært fungerende biskop i halvannet år. De som nå har gitt sitt råd i tilsettingsprosessen kjenner henne og har allerede jobbet med henne. Gitt dette skulle man forvente at stemmetallet var motsatt av hva det var. Når de allerede kjenner til hennes virke som fungerende biskop, skulle man jo anta at hun ville få massiv støtte om hun var rett kandidat.»

Jeg skal begrense meg til tre kommentarer: Mongstad-Kvammen fremhever at hun har «… en viss erfaring med topplederrekruttering». Siden jeg kan litt om evaluering, må jeg få si at det er sjelden en aktør så raskt som i det foreliggende intervjuet undergraver sin selvevaluering – det kan være svært mange andre momenter som bispedømmerådet og biskopene  har lagt vekt på, enn hvordan Ådnøy har fungert. Som gammel KFUMer er jeg glad for at Mongstad-Kvammen ikke lenger er styreleder. Og jeg håper hennes fagstøtte – hva nå det måtte være – ved VID er mer skjønnsom enn hennes uttalelser.