Verdidebatt

Islamkritikk og fire tankefeil

I seg selv er ikke kritikk (i kantiansk forstand) av usunne muslimske praksiser og islamske dogmer skadelig. Snarere tvert i mot. Men når deltakere farer med tendensiøse fremstillinger som bestyrker stereotypiske konstruksjoner av muslimer eller islam som kontagiøse forgiftningsagenter i Europa, har de i realiteten simpelthen diskvalifisert seg selv

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I et representativt demokrati bør samfunnsborgere bidra til å fremelske et uenighetens fellesskap tuftet på fakta og dialogisk grunnholdning. Dette innebærer i korte trekk å møte andre deltakere i den offentlige samtalen med epistemisk åpenhet/ydmykhet, evnen til aktivt å lytte til andre med forskjellige eller endog divergerende oppfatninger/perspektiver, moralsk innlevingsevne, samt den etiske fordring å opptre på en sannferdig måte i en felles søken etter sannhet.

I seg selv er ikke kritikk (i kantiansk forstand) av usunne muslimske praksiser og islamske dogmer skadelig. Snarere tvert i mot. Men når deltakere farer med tendensiøse fremstillinger som bestyrker stereotypiske konstruksjoner av muslimer eller islam som "kontagiøse forgiftningsagenter" i Europa, har de i realiteten simpelthen diskvalifisert seg selv, og dermed meldt seg ut av en saklig og faktabasert offentlig islam-diskurs.

I den henseende bør enhver deltaker - med ønske om tilføre noe nøkternt i den offentlige samtalen - styre unna især fire typiske tankefeil:

(1) Homogenisering av muslimer, dvs. å unngå å klassifisere muslimer som én homogen gruppe, da muslimer i virkeligheten er en heterogen gruppe, med divergerende forståelsesmodeller og praksiser av islams normativitet.

(2) Essensialisering av islam, dvs. å unngå betrakte islam som en uforanderlig, statisk størrelse. I realiteten er islam en dynamisk størrelse, som huser ulike epistemologiske, ontologiske, sosial-politiske og hermeneutiske perspektiver.

(3) Politisering av islam, dvs. å unngå å forveksle islam med islamisme, en militant og totalitær form for politisk-religiøs ideologi. Det store flertallet av muslimer tar klar avstand fra ekstremistisk-teologisk tankegods, da islam etter deres syn er en religion som sikter mot fred, respekt for skaperverket og sosial rettferdighet. Flertallet av muslimer som er bosatt i europeiske nasjoner, ønsker å leve i tråd med det gjeldende lovverk og være positive bidragsytere i det sosiale system, og ser ingen fundamentale motsetningsforhold mellom deres religiøse tro/praksis i en europeisk/sekulær kontekst.

(4) Orientalisering av muslimer, dvs. å unngå å føre en retorikk som framdyrker motsetningsforhold mellom islam/muslimer og vesten. Det innebærer bl.a. å bruke begrepspar som «oss» og «dem», hvor "oss" symboliserer/impliserer en hegemonisk bevissthet.

Om siktepunktet er å bidra til konstruktiv forandring ved religiøse eller kulturelle praksiser en mener strir mot sunn fornuft samt grunnleggende teser om mennskeverd og individets uantastbarhet, er totalkritikk kontraproduktivt. Filosofen Søren Kirkegaard hevdet at den som ønsker å hjelpe et annet menneske, må i første instans forstå det den andre forstår. Dette innebærer å prøve å forstå mennesker på deres premisser, som fordrer en udogmatisk innstilling og innlevingsevne. Dette er uten tvil en krevende mental øvelse i en tid hvor offentlige debattprosedyrer er preget av stillingskrig, enn reell dialog med hensikt å vinne felles innsikter og utvikle en større intelligens i en rikt og rotete verden. Men nettopp i slike betenkelige tider, er det av ytterst viktighet å hegne om det felles menneskelige og en fornuftig og saklig offentlig samtalepraksis, som er det liberale demokratiet verdig.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt