Religions- og debattredaktør Alf Gjøsund

Religions- og debattredaktør

Dramaet i Petrikirken

Prost Gaard ble vraket. Domprost Ådnøy ble utnevnt. Hva handlet det egentlig om?

Publisert: 1. feb 2019

En novemberkveld i 2018: De fem geistlige blir små der de sitter under ­Kristus-statuen i Petrikirken i Stavanger. Bispedømmet arrangerer åpent møte med ­kandidatene til det ledige bispe­embetet. Nå blir de ­intervjuet om hvilken linje de vil føre – hvis de blir utnevnt.

Du hører på språket at kun to av dem er «skikkelige rogalendinger». Ikke overraskende er de samme to også favoritter. Domprost Anne Lise Ådnøy har allerede fungert i jobben en stund. Hun har betydelig støtte i ­Kirkerådet, men også lokalt. Prost ­Helge S. Gaard er en ­folkets mann. Det oser ikke akademiker av ham, for å si det sånn.

Sannsynligvis forstår ingen på dette tidspunktet rekkevidden av det som skjer i Petrikirken denne kvelden. Ord skal falle som kan ha vært avgjørende for at Gaard senere blir vraket som biskop, mens Ådnøy blir valgt.

– Jeg har vært med på guds­tjenester der vi har tatt nattverd før preika», sier Gaard under samtalen.

Det kan høres ut som en ­bagatellmessig detalj, men d­ersom du leste Vårt Land ­denne uken skjønner du at det ikke er det. – Ikke rør rekke­følgen! ­advarte første­amanuensis ­Merete Thomassen. Hun har hørt at de i dette bispedømmet driver og flytter på nattverden.

Presten i Bymenigheten ­Sandnes uttalte seg også. Han vil gå til sivil ulydighet for ­retten til å tilpasse gudstjenesten. Så viktig er saken for dem.

LES SAKEN: Nekter å innordne seg liturgisk ensretting

Frikirkelig påvirkning

Hva handler det om – egentlig? For å forklare det, vil jeg fortelle litt mer om Bymenigheten. Den ble ­startet av ildsjeler som ville lage en annerledes menighet, ­uavhengig av den ­tradisjonelle geografiske ­kirkestrukturen. Ikke noe ­revolusjonerende ­annerledes, men noe som l­igner mer på arbeidet i ­norske fri­menigheter og bedehus­organisasjoner.

Bymenigheten er for så vidt ikke alene om dette ­ønsket. Rundt omkring i ­Stavanger ­bispedømme er det faktisk ­ganske mange menigheter som driver og etterligner guds­tjenester utenfor Den norske ­kirke. Det handler om konkurranse. Frimenighetene har nemlig et særdeles avslappet forhold til liturgi. De tilpasser guds­tjenestene etter behov. Akkurat det med nattverden handler om at ungene skal få være med på måltidet, før de blir tatt med til et annet rom der de får et eget ­opplegg. Mange foreldre liker sånt.

Gudstjenestene Gaard snakker om, var godkjent av biskop Bjørn Bue. Senere aksepterte også ­Erling Pettersen ­tilpasningene. I hans tid hadde hele 17 menig­heter dispensasjon til å endre rekkefølgen på de liturgiske hovedelementene.

Men Bymenigheten, altså. Den har tatt det ganske langt ut, til å være en menighet i Den ­norske kirke. Når prest Vidar Bakke holder preken føler du at du like gjerne kunne vært i en fri­menighet. De dyrker ikke ­akkurat den høystemte stilen. Men den viktigste forskjellen er kanskje at Bakke snakker som om folk flest i Norge ikke er ­kristne. Han er opptatt av at de må «komme til tro på Jesus», for å sitere menighetens visjon.

Det er en sammenheng ­mellom denne visjonen og det at de ­endrer på rekkefølgen – den såkalte ordoen – i guds­tjenesten. Bymenigheten er preget av ­vekkelsestradisjonen. I denne tradisjonen er liturgi og ordninger ganske underordnet. Hvis noe i gudstjenesten hindrer hovedmålet – altså at mennesker skal begynne å tro på Jesus – er det lett for en vekkelseskristen å droppe det.

Menighetsklubber

Tilbake i Petrikirken: Anne Lise ­Ådnøy legger ikke skjul på at hun ikke ­liker det disse menighetene ­driver med. Hun kaller dem «klubber for de få». Hun ­antyder at disse «klubbene» egentlig ikke er menigheten. Menig­heten er jo større. Den er alle kirke­medlemmene i et sokn.

Ådnøy er preget av en annen kirketradisjon enn vekkelses­kristendommen, nemlig den ­nordiske folkekirketeologien. Her er utgangspunktet at kirken består av alle de 77 prosentene av landets befolkning som er medlemmer av kristne trossamfunn. For Den norske ­kirkes vedkommende handler det om 71 ­prosent. Disse er døpte, de er en del av en kristen kultur og en kirkelig ­tradisjon, og dermed kristne.

Men for teologer som Ådnøy handler dette også om synet på Gud. Gud er inkluderende og ­nådig. Gud spør ikke etter ­prestasjoner eller sterk tro. Gud er stor nok til å romme alle.

I presentasjonen Ådnøy ga av seg selv før hun ble biskop, skrev hun: «Jeg vet at troen på Jesus som frelser kan være både svak og sterk, like mye i som utenfor det såkalte trosfellesskapet. Jeg ønsker meg både en folkelighet og et menighetsarbeid som ­regner med alle.»

Med det utgangspunktet blir ikke gudstjenestene vekkelsesmøter, og liturgien blir ikke et virkemiddel for å få folk til å ta skrittet over til den rette siden. Spørsmålet blir heller ikke hva som «fungerer». I stedet er kontinuitet og tradisjon en avgjørende verdi i seg selv. Hvis du rokker ved den, rokker du ved noe helt grunnleggende.

– Vi er tjent med å ha noen overordnede, nasjonale retningslinjer. Jeg ser tendenser til at noen velger sine egne varianter av gudstjenester. Vi må ikke la «klubbene» styre alt, sier Ådnøy i Petrikirken.

Dypest sett

Når den ­samme Ådnøy senere blir utnevnt som biskop, reagerer særlig den ­fløyen i bispedømmet som er konservativ i synet på like­kjønnet ekteskap. De tror hun er favorisert fordi hun er liberal i dette spørsmålet.

Men for flertallet i Kirkerådet handler det snarere om liturgi. Og dypest sett om at Ådnøy er forankret i folkekirketeologien, ikke i vekkelsestradisjonen.

Du trenger ikke være ­«liberal» for å stå for en folkekirke­teologi. Den tidligere stavanger­biskopen Bjørn Bue var ­kanskje mer ­konservativ enn Gaard er. Når Bue møtte kirke­medlemmer ­hadde han alltid som u­tgangspunkt at de var kristne, selv om de ikke var kirkelig aktive.

Det samme utgangspunktet hadde Bo Giertz, den svenske biskopen som særlig den eldre generasjonen av de vekkelseskristne har et varmt forhold til.

Det er heller ikke nødvendigvis sånn at folk i kirken ­enten tilhører vekkelsestradisjonen ­eller folkekirketradisjonen. Gaard selv sier ja takk til begge deler. Selv om disse to linjene har konkurrert med hverandre ­siden Hans Nielsen Hauges dager, har de også påvirket hverandre i stor grad.

Tydelig nok? 

Det ­store ­problemet for folkekirke­teologien er at det norske folk blir stadig mer sekularisert. Nå tror bare 37 prosent på Gud, ­ifølge undersøkelsen Norsk Monitor. Er resten kristne, bare fordi de er døpt? Er det respektfullt å ­behandle dem som om de er det?

På den annen side: Vekkelses­kristendommen er kritisert for å lage et a- og b-lag av ­kristne. Store deler av den norske ­befolkningen tror antakelig at det ­kreves noe spesielt for å være gode nok kristne. Kanskje ville langt flere kalt seg troende hvis de ikke hadde vært engstelige for om de oppfyller kravene.

Selvsagt kan ikke kirken ­avgjøre hvem som er innenfor eller utenfor, spørsmålet er om kirken alltid er tydelig nok på hva tro er.

En sammenheng 

Prost Gaard sier det ikke direkte, men i Petrikirken er det tydelig at han ikke liker Ådnøys omtale av menighetsarbeidet enkelte steder som «klubber».

Også han er for «noen retningslinjer». Men han legger ikke vekt på retningslinjene, slik Ådnøy gjør. I stedet sier han: «Jeg håper det blir en viss frihet. At menighetene får dyrke den egenarten de ønsker.»

Når Kirkerådet senere velger biskop blir dette en avgjørende årsak til at Gaard blir vraket.

Bymenigheten i Sandnes er kanskje ett av de ­tydeligste ­eksemplene på «klubbene» ­Ådnøy er kritisk til. Vil hun greie å få dem inn i folden?

Svaret er nei. Hun har bare to valg: Hun kan akseptere dem. Eller hun kan miste dem. Det vil ikke koste dem veldig mye å bli en forsamling i No­rmisjon i stedet, slik IMI-kirken er i ­Stavanger.

Spørsmålet er om Den ­norske kirke er tjent med det. For ­dette handler ikke bare om ­Bymenigheten. Det ­handler om hvor stor plass det er til vekkelses­tradisjonen i Den ­norske kirke.

I bibelbeltet står denne tradisjonen sterkt. Det er også her Den norske kirke står sterkest. Mange mener at det er en sammenheng.

Illustrasjon: Sunniva Krogseth

8 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
29 dager siden / 1725 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
22 dager siden / 1659 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
22 dager siden / 1505 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
20 dager siden / 1455 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
24 dager siden / 1380 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
rundt 1 måned siden / 1362 visninger
Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
rundt 1 måned siden / 1273 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
10 dager siden / 976 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere