Spaltist Joanna Bjerga

Disippelskap og komfortsoner

Vi har mer enn seksti tusen fulltidsmisjonærer ute i felten. Resten av oss oppfordres til å være hverdagsmisjonærer.

Publisert: 3. feb 2019

I år har medlemmene av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige verden over tatt fatt på et nytt felles studium av Det Nye Testamentet. Vi roterer gjennom de fire bøkene som vi kaller «standardverkene» i løpet av fire år. Det Gamle Testamentet, Det Nye Testamentet, Mormons Bok og Lære og Pakter og Den Kostelige Perle. De to sistnevnte, som er samlet i ett bind, er henholdsvis en samling åpenbaringer gitt til profeten Joseph Smith i kirkens tidlige dager, og en oversettelse av 1. Mosebok og kapittel 24 av Matteus-evangeliet, samt en oversettelse av egyptiske papyrus, som kalles Abrahams bok.

Vi bruker, leser og refererer til alle standardverkene om hverandre hele tiden på våre møter og i klasser i kirken, men det enkelte medlem oppfordres i tillegg til å fordype seg i én av bøkene hvert år, både individuelt, og sammen med familien. I år er det altså Det Nye Testamente som står for tur. Alle kirkens 16 millioner medlemmer har tilgang til en studiekalender, med spørsmål til ettertanke, og med tilpasninger for barn og ungdom.

Les også: De har kjempet for språket sitt. Nå er store deler av Bibelen utgitt på sørsamisk.  

Johannes, den elskede. 

Disse første ukene i 2019 har jeg dermed lest og grunnet på de første kapitlene i evangeliene. En hel uke var viet til første kapittel i Johannes-evangeliet. Jeg stusset litt først, og tenkte at det umulig kunne være så mye å hente i det ene kapittelet. Jeg tok feil.

Når jeg leser i Bibelen og de andre hellige bøkene, så liker jeg å lete etter mønster. Det kan være ord som går igjen, handlingsmønster, eller emner. Jeg prøver å se hvordan versene jeg leser kan anvendes på meg og mitt liv. Johannes omtalte seg selv som «disippelen som Jesus elsket». Jeg vil gjerne være en disippel, og jeg tror Jesus elsker meg også.

I tur og orden. 

Denne gangen da jeg leste dette velkjente kapittelet om de første disiplene, var det to ting jeg særskilt bet meg merke i. Den ene er hvordan disiplene i tur og orden vitnet om hvem Jesus var.

«Se, der er Guds lam», «Vi har funnet Messias» og «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om».

Den andre er hva de gjorde. De hørte på og fulgte etter Jesus. Da han innbød dem til å «komme og se», gjorde de det. Så ble de hos ham. Deretter førte en av dem (Andreas), sin bror (Simon Peter) til Jesus. Etterpå var det Filip sin tur, og Filip inviterte så Natanael til å «komme og se», slik Frelseren hadde gjort.

Her var mønsteret mitt! Finne, vitne om Frelseren, høre, følge, se, bli hos, føre andre til Jesus, og så begynne forfra, og innby andre til selv å «komme og se».

Så enkelt, og så vanskelig.

Les også: I mine mest desperate stunder har jeg bare lagt Bibelen på puta og hodet nedpå...

Entusiastisk eller taus? 

Av og til blir jeg spurt hvorfor vi sender misjonærer til land som allerede er kristne. Eller hvorfor vi sender misjonærer ut i det hele tatt? Og noen ganger spør jeg meg selv det samme. Det enkle svaret er at vi tar misjonsbefalingen på alvor. Det vanskeligere svaret er at vi tror at det er på den måten vi viser takknemlighet for det vi har. Vi deler evangeliet – De Gode Nyhetene – med andre. Med alle. Noen ganger skulle jeg ønske vi lot være.

Ja, jeg kan gjerne fortelle deg hva jeg tror på hvis du spør, men jeg har ikke tenkt å spørre deg om du vil høre det. Det ville være unorsk. Skrev jeg ikke nettopp at jeg ville være en disippel? Mente jeg det ikke? Vil jeg følge ham og vitne om ham, men bare hvis jeg slipper å krype ut av min lille, norske komfortsone?

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har per i dag cirka 65.000 fulltidsmisjonærer ute i felten. Ute av sine komfortsoner. Resten av oss oppfordres til å være hverdagsmisjonærer. Gode eksempler på nestekjærlighet, åpenhet, omsorg, flid, hengivenhet og tjeneste – kort sagt, følge i Frelserens spor.  

Jeg veksler mellom å være entusiastisk og deltagende, og tilbakelent og taus. Kanskje nettopp derfor vekket disse versene noe i meg? Finne. Vitne. Høre. Følge. Bli hos. Føre til ham, og invitere andre til å «komme og se». Klarer jeg det?

Les også: – Folk har rett til å slippe misjon

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 3303 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 2425 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
14 dager siden / 2362 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
28 dager siden / 2355 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1812 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
11 dager siden / 1641 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
27 dager siden / 1494 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
8 dager siden / 1393 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere