Den liberale toleransen. Hvor liberal er den egentlig?

Den 24. januar fikk Stavanger bispedømme ny biskop. Den åpne kirkegruppen i kirkerådet viste seg nok en gang smal og lite åpen.

Valget av ny Stavanger-biskop vekker følelser og engasjement. Ikke minst fra de som utgjorde den demokratiske prosessens flertall. Men også fra mange andre som så det som opplagt at den foretrukne kandidaten ville bli valgt. Votumet kirken ga denne var overveldende! Folk har lov å være opprørte. Ikke minst når kirkerådslederen lettvint får komme unna med et slags: Vi ville fått kritikk uansett. Der hun forsøker å plassere årsaken til alle protestene. Utenfor seg selv og sin gruppe.

Hadde flertallet i de kirkelige høringene vært knapt, ville valget lettere kunne forstås. Og det ville vært enklere å forsvare tilsettingen som ble gjort. Men her velger de såkalte liberalerne å overse et betydelig demokratisk flertall. Det blir bare intolerant og smalspora. Udemokratisk i ordets egentlige betydning.

At de to foregående bispene til Stavanger bispedømme ble utnevnt på tilsvarende vis, gjør ikke saken bedre. Men det bekrefter inntrykket av liberalerne. De definerer seg selv som demokrater til beste for folk flest, men om muligheten byr deg, kupper de gjerne den demokratiske arenaen. For så på totalitært vis tvinge sine preferanser på nettopp folk flest. Historien har opptil flere eksempler!

Hva er formålet?

Kirkepolitikk er ikke noe nytt. Og det behøver ikke være et onde å reformere kirken i tråd livet. Mer problematisk blir det når den underliggende årsaken, som her, er mer opptatt av å møte individets umiddelbare og nære behov med prefabrikkerte og ikke helt uproblematiske løsninger, definert et godt stykke unna skaperens premisser. Istedenfor å forsøke finne løsninger innenfor rammene skaperverket gir. Slik vi ellers gjør om noe eller noen faller utenfor. Men den slags tillates ikke i liberalistenes tenketank. Selv VL gjør det til en frontsak om noen skulle ville forsøke!

Saken, som nå åpenbart deler kirken, bygger på et syn som i realiteten langt på vei ignorerer Vår Herre som skaper, redefinerer kjønnsdriftens primære hensikt og overser ekteskapet som ramme rundt det hele. Man sidestiller det formålstjenlige og det formålsløse. Og ønsker paradoksalt nok skaperens velsignelse for saken. Men altså, i samsvar med det offentlige rommets dominerende koder ellers, fremstilles ideen som fremtidsrettet og liberal. Keiseren tildeles fortsatt nye klær; - også i deler av kirken!

Så hvor sitter så sneversynet?

Fra en benk et stykke bak i kirkerommet fortoner det hele seg aldri så lite kunnskapsløst og trassig. Kanskje også litt hjelpeløst. Som da kommentator i VL, Åste Dokka, overbeviste seg selv om rett valg av biskop i Stavanger, ved selv å velge tre perspektiver hvor hun selv kunne svare ja på det meste, så da ble det greit nok det som var gjort.

Også andre konstruerer sine grunner for å legitimer kirkerådets handling. Men de som forsvare den, neglisjerer kirkedemokratiets mer enn entydige valg. Hva skal man med en demokratisk prosess, når synsing på toppen kan trumfe denne, uansett? Det er vel slik man kaller skinndemokrati.

Epilog

Vi nordmenn har med stor iver påtatt oss å redde klodens natur og klima. Vi fikler ikke ustraffet på tvers av naturens premisser. Den globale impact er uant, blir vi forkynt. Domsprofetene er mange og frimodige. Og de supporteres av det som finnes av main stream medier.

Da oppleves det noe paradoksalt at promotering av livslovene vi med sikkerhet vet er avgjørende for vår eksistens, ikke får samme kår. Tanker utenfor den liberale tenkeboksen puttes intolerant og fort i bås med sneversynet, og påhenges forakt og sære etiketter. Å peke på denne side ved skaperverket vil vi ha oss frabedt! Blir vi snevert fortalt. La oss håpe vi en gang i framtiden legitimt og fritt også kan tenke grønt og naturlig om annet enn det som er relatert ku-fis og dieselbiler!