Geir Tryggve Hellemo

Tidligere rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.
17

Paulus overgår seg selv

Å tro på en Gud som en aldri har hørt om? Ja, dersom en bytter ut det litt trange ordet tro med det åpnere ordet påkalle.

Publisert: 1. feb 2019  /  796 visninger.

Det er en slik sjelden sympatisk tanke, dette at Gud velger å gjennomsyre hele vår verden for på den måten å komme oss til unnsetning. Det forandrer fattigdommen og det forandrer sykdommen. De blir ikke lenger overlatt til det altoppslukende fraværet. De befinner seg ikke lenger hinsides godhet og mening. Om svakheten kan la seg omstøpe til styrke, da kan også verdensordenen bli snudd på hodet. Kristus på korset handler om akkurat dette, i hvert fall når hendelsen blir sett med Pauli øyne. Hvem har ikke søkt tilflukt til ordene hans om at det var alle plagene han måtte bære, som åpnet for muligheten til å leve på Gud?

Det har fått store teologer til å tenke at Gud kan fanges i enkeltstående paulinske formuleringer. Som at Gud bare viser seg for menneskene skjult i lidelsen – og at lidelsen representerer den eneste ­åpningen mot Gud.

Men slik kan det jo ikke være. Gud kan ikke gjøre det så vanskelig for oss. Det kan ikke være slik at Gud trenger elendigheten for å kunne komme oss i møte.

Les også: Han var en 1900-tallets mest ruvende teologer. Hjemme levde han med to kvinner

Nytolket gudsviljen. 

Skal vi finne ut hvor Gud er, kan vi gjerne lese mer Paulus. Han er nemlig veldig opptatt av sporene etter Gud. De finner han i første omgang hos Moses. Men så mente Jesus at jødene misforsto ham. Derfor nytolket han gudsviljen for dem, slik at grekerne, det vil si ikke-jødene, også skulle bli inkludert i fellesskapet.

Men tenker en slik, sitter en plutselig med noen problem i fanget. For å si det kort: Hvordan blir da forholdet mellom Jesusdisiplene og de andre? Hva med grekerne før Jesus? Og hva med jødene etter Jesus? Alt dette er det Paulus baler med.

Det faste orienteringspunktet hans er Jesus som solidariserte seg med alt det svake i verden for å fortelle at livet er en gave fra begynnelse til slutt. «Min nåde er nok for deg.» Dette er kjernen som han aldri mister av syne.

Men så var det de andre; de som ­befinner seg utenfor folden. Bryr ikke Gud seg om dem? Det er her det blir så overraskende å lese Paulus. Hva han blir nødt til å si for at Gud ikke skal krympe, bli liten.

Vedkommer alle. 

Paulus er nemlig overbevist om at Gud vedkommer alle: «Alle har samme Herre», sier han. Men er det mulig? Går det an å tro på en Gud som en aldri har hørt om? Jo, det går dersom en bytter ut det litt trange ordet tro med det åpnere ordet påkalle. Det er nettopp hva Paulus gjør. Han sier ikke bare at de som tror på Guds rettferdighet slik Kristus viser oss den, skal bli frelst, men at alle som påkaller ham, skal bli frelst. Det gjør en forskjell. For Paulus sier ikke at en må påkalle Gud på en bestemt måte. Nei, han sier bare påkallelse, som rommer alle typer henvendelse. Fra jubel og takk for alt en har fått til klager og nødskrik over det en mangler.

Men igjen: Hvordan i all verden påkaller en noe en ikke vet hva er? Igjen sprenger Paulus alle de rammene han ellers forholder seg til og sier noe som egentlig er ganske uhørt. Han sier med profeten Jesaja: «Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg, og åpenbarte meg for dem som ikke spurte etter meg.»

Det er som han sier at Gud lar seg ikke stanse i sine bestrebelser på å nå oss. Gud trosser vår gudløshet. Gud lager seg sin påkallelse i oss. Utenfor standarden. ­Annerledes enn slik vi trodde. Han sier bare med Jesaja: «Her er jeg.»

Les også: Mennesket og mysteriet. Rudolf Otto om «det hellige» 

Umistelige. 

Hvorfor er Gud slik? Han er slik fordi vi er umistelige for ham. ­Paulus sier det på sin måte. Han sier at Gud har gitt oss mennesker en felles rot som han alltid vil vedstå seg. Den er hellig, og derfor vil alt som vokser fram fra denne ­roten, innpodede greiner så vel som brukne greiner, vedkomme ham.

Slik må det være, sier Paulus, fordi Gud er Gud. Og for å sette punktum, for å sammenfatte det hele, avslutter han avsnittet om disse spørsmålene med de forunderlige ordene: «For fra ham og ved ham og til ham er alle ting.» Alt har sitt utspring i Gud, alt holdes i live av Gud og alt skal til sist vende tilbake til Gud.

Gud favner alt, sier Paulus. Det gir luft omkring gudsordet.

Les også: Bultmann åpner Bibelen, etter at både de fromme og de lærde har lukket den.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4973 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4748 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2593 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2307 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1791 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1752 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1513 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1370 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1301 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
8 dager siden / 1191 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere