Amerikanaren Abraham Maslow var ein av 1900-talets mest populære psykologar. Med sin lett forståelege triangulære modell av menneske- lege behov, har han påverka generasjonar til å sjå behova våre som ulike nivå som byggjer på kvarandre, der dei grunnleggande (til dømes fysiologiske behov) må vera innfridde før ein avanserer i utvikling og møter meir avanserte behov, som kognitive eller estetiske.
Modellen har også ført tallause studentar inn i ein svært sekulær tankegang. Humanisten Maslow rydda nemleg mest plass til dei fysiologiske behova i modellen sin; her vert mennesket til eit rasjonelt dyr kjempande oppover mot eit stadig høgare eksistensnivå – med sjølv- realisering som det absolutte toppunkt.
Akseptera gjengs tenking
Det er mange grunnar til å gje Maslow motstand, kanskje særleg frå kristent hald. Modellen kan verka vasstett og mange kristne føler uansett ofte dei berre må akseptera slik gjengs tenking, og prøva å tilpassa trua etter beste evne. Men dette er ei undervurdering av kallet om faktisk å komma med «godt nytt» – ein ny tankegang og ein ny visjon for liv og fellesskap.
I staden for å imøtegå Maslows framstilling av menneskelivet som ein stadig kamp for å dekka eigne behov, kan ein høyra både prestar og predikantar påstå at det ikkje nyttar å forkynna før basalbehova er dekte. Jesu svært utfordrande lære om kva som faktisk er det basale i menneskelivet, vert gjerne dempa ned.
Men Bibelen og kyrkja vitnar om at mange faktisk ofrar såkalla grunnleggande behov for noko som viser seg å stikka endå djupare. Vi står rett og slett overfor ei underkommunisering av at mange risikerer både tryggleik og velferd – ja også sjølvrealiseringa – fordi noko er viktigare.
Russisk pilegrim
Den åndelege litterære klassikaren En russisk pilegrims beretning er forteljinga om den gåtefulle pilegrimen som litt etter midten av 1850-talet vandrar kring i Russland på leit etter råd for sitt åndelege liv. Den fattige mannen eig berre det han står og går i, litt brød og ein bibel. Når han undervegs blir motteken av ein gjestmild klosterforstandar som vil traktera sin svoltne bror, gir han eit tankevekkande svar: «jeg har ikke behov for føde, men beder om at I vil give mig åndelig vejledning om, hvordan jeg kan frelse min sjæl.» Livsfjernt? Fortrenging av dei «eigentlege» behova? Eller djup innsikt i Jesu ord om å søka Guds rike først og at brød åleine ikkje gir liv?
Fallande dåpstal
Er det slik at også kristne har blitt så vane med å tenkja ut frå ein behovshierarkisk logikk at vi først tenkjer at vi har noko å tilby når «det andre» er på plass? Det er berre så altfor defensivt. Dessutan: Hadde Maslow hatt rett, og ein tilpassar modellen hans til å inkludera åndelege behov øvst i modellen, skulle Noreg vore eit område med vekst på det åndelege feltet. I staden ser vi at dei seinare års velstandsutvikling i staden har sekularisering som parallell. Vi kan til dømes lesa det av i dramatisk fallande dåpstal: frå 81,4 prosent av alle fødde i 2001 til 55,3 prosent 15 år seinare.
Vi vert neppe opnare for tru når alle såkalla grunnleggande behov er tilfredsstilte. Vi vert truleg heller ikkje automatisk meir kreative og estetisk orienterte. Kristne treng å oppdaga sprengkrafta i den bodskapen vi sjølve er sette til å kommunisera til eit samfunn som ikkje treng meir av det same etter over 70 år med Maslow. Dei såkalla naturlege behova våre er slett ikkje alltid gode, og rommar ingen garanti for at vi avanserer oppover i eit utviklingshierarki. Behova våre kan like gjerne halda oss som slavar av driftene våre mens vi trur vi er frie.
Den menneskelege viljen med si evne til å ramma inn driftene og stilla spørsmål ved kva vi eigentleg treng er derimot eit adelsmerke. Og: snu gjerne gamle Maslow på hovudet – ved behov.