Med eller uten anorakk

'Jeg hadde ikke trodd at du gikk såpass fort på ski», sa en bekjent av meg etter vår første skitur sammen. «Nei vel, hvorfor ikke?», spurte jeg, mer nysgjerrig på utgangspunktet for antakelsen, enn fornærmet på vegne av egne skiferdigheter. Det viste seg å være den nokså store og utdaterte anorakken min som hadde felt meg. Jeg var blitt satt i bås med ski-sinkene.

Skikultur. 

Fordommene mot anorakken førte meg imidlertid inn i flere års betraktninger rundt variasjoner av konseptet «skigåing», og ikke minst har jeg fått kontakt med egne fordommer. Jeg har foretatt en helt uoffisiell sosialantropologisk studie av skikulturen på øst- og vestsida av Gudbrandsdalen, nærmere bestemt Sjusjøen og Gausdal vestfjell.

Forskningen viser at den som tror at det å gå på langrennsski innebærer en enhet i handling, må tro om igjen. Her er det snakk om to svært ulike kulturer, heretter kalt «turkultur» og «trimkultur». Man vil selvsagt finne innslag av begge kulturer både på øst- og vestsida, men la oss for enkelthets skyld holde oss til geografisk bestemthet.

Les også: Skjønnhet styrker forvaltertanken

Hette eller buff. 

På vestsida bruker man anorakk. Man kan fremdeles se hvite anorakker i lerret i dette området, som om det var kompani Linge som var på tur. Mer vanlig er de røde og blå, og i økende grad ses mer moderne fargevalg. Fellesnevneren er hetta, for før man vet ordet av det, blåser det opp i fjellet, og da er hetta god å ha, særlig hvis den har pels (merk fuskpels). På vestsida har man dessuten ryggsekk med termos, mat, smurning, sitteplate, appelsin, sjokolade, ekstra genser, og kanskje en liten spade. På østsida bruker man derimot ikke anorakk, men lett treningsjakke. Vi snakker jo trimkultur. Det skal gås fort, og luftmotstanden må være lav. Dermed har man heller ikke sekk, men rumpetaske, gjerne egen rumpetaske for drikke. Også på østsida kan det blåse, men hette har man altså ikke. Løsninga er å ta bøffen over hodet, med lua oppå.

Trimkulturens mål er som navnet sier å trimme. Da setter du deg ikke ned for å spise, og dermed trenger du heller ikke sekk. Du trenger ikke ekstra genser, for du holder varmen når du går, og det trengs heller ingen spade eller termos. Mat og drikke fås kjøpt på kafeer eller åpne skistuer, så slipper man ekstra vekt. Innen turkulturen derimot, skal en kose seg på tur. Matpause med niste og kakao er halve turen, og hva klokka er når en kommer tilbake til hytta, spiller liten rolle. Skulle du havne i venstre spor, er det tilgivelse å få, for det er ikke så strenge løyperegler som på andre sida av dalen. Det er ikke sikkert det er løype i det hele tatt.

Les også: Mange eldre har fått bedre helse og humør etter at de har kommet seg opp av stolen og i aktivitet.

Satt i bås. 

Hva skjer når turkultur møter trimkultur? Hva tenker vi om hverandre? Jo, er du på østsida og møter en med anorakk og sekk som har satt seg ned og sitter og spiser ved siden av løypa, tenker du: «Der er en amatør, vi ses neppe i Birken». Er du på vestsida og møter en i kondomdress med bøffen under lua og kun ei taske til drikke på rumpa, tenker du: «For en streber. Han må lære å kose seg.» Og slik opererer vi mennesker, vi setter hverandre i bås, og synes gjerne best om egne valg.

Men det skjer ikke bare i langrennsløypene. Sist lørdag skulle tremenningen min fra Sogn og Fjordane sjekke inn på hotell på Gardermoen, hvor flere organisasjoner hadde møtevirksomhet. Hun var strengt tatt deltaker på KrFs landskonferanse, men resepsjonisten hadde tydeligvis gjort seg opp en annen mening. Selvsikkert slo han fast: «Ja, du kommer fra Norsk Sau & Geit!» Satt i bås, bokstavelig talt.

Vi er alle skyldige. En gang kom jeg gående opp Karl Johan bak et par, kledd i helsvart. Det var et motorsykkelpar kledd i skinn fra topp til tå, med hjelmen på arma. Jeg hadde mine klare tanker om hvor de var på vei, men så svingte de sannelig inn på Panduro hobbyforretning. Der fikk jeg den. Vi har godt av å oppleve at båsene vi har plassert hverandre i, blir for trange. Så god skitur, med eller uten anorakk.