Verdidebatt

Pavens bønn for Venezuela

Pavens taler om fred og forsoning har hittil vært ganske ukontroversielle. Men i Venezuela har den humanitære krisen og den politiske undertrykkelsen nå gått så langt at pavens oppfordringer om fredelig sameksistens nå også kritiseres som tomme ord i en prekær situasjon. For heller ikke etter den siste tids masseprotester har pave Frans villet kritisere det autoritære regimet ledet av Nicolás Maduro.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tilfeldighetene ville ha det til at pave Frans landet på latinamerikansk jord i Panama kort tid etter at opposisjonslederen Juan Guaidó hadde utropt seg selv til landets midlertidige president foran folkemasser som protesterte mot Nicolás Maduros styre. Paven kom til den lille republikken i Mellom-Amerika for å møte unge pilegrimer fra hele verden, på arrangementet Pavens verdensungdomsdager.

10. januar i år ble Maduro formelt innsatt som president for seks nye år av Venezuelas høyesterett – til høylytte protester fra biskopene i Den katolske kirke i landet. De kritiserte nok en gang regjeringen i landet og betegnet Maduros presidentskap som illegitimt. Derfor vakte det også oppsikt at Vatikanet sendte en utsending til seremonien. Ønsket pave Frans å støtte Maduros regime med sin representant Monsignor George Koovakod?

Noen dager i forveien hadde hele 20 ekspresidenter fra land over hele Latin-Amerika gjort noe helt uvanlig: Gått sammen om å forfatte et åpent brev til paven for å rette søkelyset mot undertrykkelsen av menneskerettigheter i Nicaragua og Venezuela. De hadde åpenbart blitt bekymret av tonen i pave Frans sin julepreken 25. desember der paven ba for samstemmighet og forsoning blant folk i de to landene uten å berøre de trange kårene for demokratiet. De tidligere statslederne tilhørte i all hovedsak partier på høyresiden i latinamerikansk politikk og kalte det som deler av venstresiden i regionen hyller som «sosialisme» for et «militarisert narko-diktatur». Interessant nok viste de til pave Johannes XXIII sin encyklika fra 1959 «Ad Petri Cathedram» som formaner statsledere over hele kloden til å fremkalle samstemmighet og harmoni i sine samfunn. Ekspresidentene siterte imidlertid encyklikaen på at de som undertrykker menneskers frihet ikke kan bidra til denne fundamentalt viktige enheten for fredelige og velfungerende samfunn. De kritiserte med andre ord paven for å glatte over en virkelighet preget av undertrykkelse når paven gang på gang ber om fred og samhørighet i Venezuela – uten å kritisere makthaverne for undertrykkelsen. Og de tidligere statslederne viste hvordan katolsk sosiallære og pavelige encyklikaer stadig har aktualitet og må fortolkes. Denne fortolkningen avleder også ulike oppfatninger om hva den katolske kirken og dens overhode bør foreta seg i dagens spente situasjon.

På bakgrunn av dette nye politiske presset og de dramatiske hendelsene i gatene i Caracas var det knyttet stor spenning til hva paven ville si om det oljerike landet som var satt i brann av det som på samme tid lignet både storpolitisk manøver fra Washington og en folkereisning mot et diktatur. Hvis pave Frans var en revolusjonær figur ville han kanskje også støtte en revolusjon som hans egne biskoper til alt overmål hadde gitt sin støtte til? Men nei. Da paven etter flere dagers taushet om Venezuela endelig uttalte seg kom den gjenkjennelige retorikken om at han følte med det venezuelanske folket og at han håpet partene ville finne en fredelig løsning. Da Vatikanet la en lignende melding ut på pavens Twitter-konto kom det uvanlige mye kritikk av pave Frans fra alminnelige Twitter-brukere. Med paven på Twitter har det å tale Roma midt imot fått en mindre heroisk klang. Like fullt er mediet en indikasjon på hvordan paven treffer med sine ulike offentlige utspill.

Vatikanets ambivalente rolle som en potensielt sett diskret støtte til et splittende og autoritært regime må sammen med de nasjonale biskopenes sterke kritikk av det samme regimet sees i lys av kirkestatens tidligere rolle som megler mellom partene i Venezuela. Opposisjonen gikk høsten 2016 med på dialog med Maduros regjering så sant Vatikanet var villig til å megle. Forhandlingene brøt raskt sammen, men det er ikke umulig at Vatikanet gjør seg klare for å innta en lignende rolle i en overgangssituasjon – uansett hvem som skulle sitte ved makten om noen uker eller måneder – enten det blir en regjering støtte av Vesten eller av Russland, Tyrkia, Bolivia og Cuba. De fire sistnevnte rykket raskt ut med sin støtte til Maduro og synliggjorde dermed også hva slags geopolitisk heksegryte Vatikanets kirkediplomati kan falle oppi hvis paven er konsekvent og resolutt i sitt forsvar av liberale rettigheter som frie demokratiske valg i Venezuela.

Til forskjell fra andre stater kan ikke Vatikanet like lett boikotte en stat eller tilbakekalle alle dens representanter. I et katolsk-dominerte land som Venezuela er kirken uansett så sterkt tilstede i byer og lokalsamfunn at den også må veie sin kritikk av staten opp mot behovet for å beskytte sine egne.

Like fullt kan prisen for pavens angivelige nøytralitet i under dagens tilspissede forhold bli en forverring av de allerede kritiske levekårene for venezuelanere flest. Gevinsten kan på noe lenger sikt være at Vatikanet får innta en nøkkelrolle i få i gang en helt avgjørende dialog mellom partene – som igjen kan gavne Venezuela.

Pave Frans foretok også et interessant strategisk valg da han valgte Pietro Parolin som sin statssekretær, det vil si ansvarlige for ledelsen av pavens sentrale sekretariat. Som diplomatisk utsending til Venezuela fra 2009 til 2013 kjenner Parolin landet fra innsiden og har førstehåndserfaring med regimet mot slutten av Hugo Chávez’ regjeringstid.

Tiden for at venstrepopulistene vinner valg i Venezuela er over. Nå avlyser de dem istedet. Som støttespillere for opposisjonen står høyrepopulistene Trump og Bolsonaro i front. Midt i dette forsøker paven å finne sin plass – i det vanskelige dilemmaet mellom rollen som hardtslående profet og diskret statsleder med et diplomatisk korps rede til å megle.

Ole Jakob Løland

Postdoktor, Det teologiske fakultet, UiO

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt