En svovelpreken

"Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som skal komme over dere! Rikdommen deres råtner, og klærne blir møllspist, gullet og sølvet ruster bort, og rusten skal vitne mot dere og fortære kroppen deres som ild. Dere har brukt endetiden til å samle skatter! Men hør: Den roper høyt, den lønnen dere holdt tilbake fra arbeiderne som skar åkrene deres, og nødropet fra dem som høster inn, har nådd fram til Herren Sebaots øre. Dere har levd i luksus og overflod på jorden og gjort hjertene fete til slaktedagen. Den rettferdige har dere dømt og drept, og ingen gjør motstand mot dere."

Nei, det er ikke Karl Marx som har skrevet dette i et poetisk øyeblikk, det er forfatteren av Jakobs Brev i Det nye testamentet. En kraftfull protest mot urettferdighet. "Dere har levd i luksus og overflod på jorden og gjort hjertene fete til slaktedagen." Slaktedagen, det var neppe klimakrisa forfatteren av Jakobs Brev tenkte på, heller ikke da han skreiv at "Rikdommen deres råtner", selv om det kan være et treffende bilde på konsekvensene av klimaendringene. Hav som stiger så mennesker må forlate hjemmene sine. Hus som morkner, mugg og råte. Stormer, sykloner og regn, regn, regn. Flyktningestrømmer i en hittil usett skala, gjennom piskende regn eller under ei brennende sol som aldri dekkes av ei sky. Tørke.

”Den fjerde engelen tømte sin skål ut over solen. Da fikk den makt til å svi menneskene med ild, og menneskene ble svidd i voldsom hete. Likevel spottet de Guds navn, han som hadde disse plagene i sin makt, og de vendte ikke om så de ga ham ære.”

Dette står å lese i Johannes Åpenbaring, selve apokalypsen i Bibelen. Vi gjør nok lurt i å lese dette som et metaforisk, poetisk språk. Det er i hvert fall mer beroligende enn å lese det bokstavelig. Og passasjen handler selvfølgelig ikke om klimakrisa, men hvis vi bytter ut ordet ”Gud” med ”natur” i den siste setningen, ja, da har vi en tekst som har reist to tusen år fram i tid:  ”Likevel spottet de naturen, den som hadde disse plagene i sin makt, og de vendte ikke om så de ga den ære.”

Nei, vi vender ikke om. Vi pumper opp olje. Vi sorterer søpla og tar tar weekendturer til Paris og New York. Det henger ikke på greip. Vi pusser opp kjøkkenet, ikke fordi det ikke fungerer lenger, men fordi de estetiske trendene har forandret seg siden forrige oppussing. Smarttelefonene våre lages for å ha begrenset levetid. Noen betaler en høy pris for dem under forferdelige arbeidsforhold i gruvene i Kongo, vi får dem for ei krone hvis vi binder abonnementet. Vi shopper identitet med klær produsert av underbetalte arbeidere i Asia. Maten vi spiser kan være fraktet over halve kloden. Vi greier ikke være annet enn hyklere, uansett hvor klimaengasjerte vi er, vi kan bare ha som mål å hykle minst mulig. Og foran oss ligger et stort, stort mørke. Det er dystopienes tid. Forvitringens tid.

I høst oversatte jeg ei bok av den danske forfatteren Carsten Jensen. ”Mot stjernene” heter den og den kommer snart ut. Carsten Jensen skriver om hvordan vi i Europa, og kanskje særlig her i Skandinavia, har hatt velferdsstaten som bærende idé etter Andre verdenskrig, selv om noen av oss mener at nyliberalismen fra Thatcher og framover har gnagd ganske kraftig på den. Uansett, i velferdsstaten er det ett ord som er grunnleggende: Solidaritet. Alle politiske beslutninger har ideellt sett blitt fattet med det ordet som prisme, selv om unntakene ikke er vanskelig å få øye på, særlig, som sagt, under nyliberalismen. Carsten Jensen mener det nå er tvingende nødvendig med et nytt prisme, en ny type stat: klimastaten. Klimaet er prismet vi må se alle politiske beslutninger gjennom om verden ikke skal gå av hengslene. Ikke til fortrengsel for solidariteten, men som et tvingende nødvendig supplement. For oss i den rikeste delen av verden, som legger etter oss mer klimagasser enn noen andre, er dette dårlig nytt, med mindre vi slutter å måle livslykken vår i forbruk. For hvis vi, som er blant verdens aller rikeste og skader framtida aller mest med våre vaner, hvis ikke vi vil forsake noe for klimaet, hvem skal da gjøre det? Med hvilken moralsk rett kan vi moralisere over mennesker som bare kan drømme om vårt velstandsnivå? The times they are a´changing, sang Bob Dylan for lenge siden, i en langt mer optimistisk tid enn vår. Men ja, nå forandrer tidene seg: solidariteten kommer til å måtte strekke seg langt ut over våre egne grenser.

Her står vi. Omgitt av en vekstideologi som ikke aksepterer at vi bor på ei jord med begrensa ressurser. Omgitt av strukturer som øker forskjellene, ikke bare mellom rike og fattige land, men rike og fattige i ett og samme land. Er det rart vi trenger en smarttelefon til trøst? Eller et nytt kjøkken, selv om vi veit det skader klimaet? Noe annet å tenke på? ”Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg”, skrev Paulus for to tusen år siden. Han kunne skrevet det om oss i dag, her vi befinner oss, og det beste vi kan få til er å hykle minst mulig. Gjøre mest mulig av det gode som vi vil, innimellom at vi drar med oss enda en genser produsert i Asia og fraktet hit fordi den er så billig. For oss.

Det haster, men helt for seint er det ikke. Klimaendringene kan stoppes, ikke helt, men før de blir katastrofale. Men altså, det haster.

Det var Paulus som skreiv det om tro, håp og kjærlighet, også. At størst blant dem er kjærligheten. Det hadde han kanskje rett i, men mest grunnleggende tror jeg håpet er. Vi kan i perioder klare oss uten både tro og kjærlighet, men mister vi håpet, er løpet kjørt. Da står valget mellom å legge seg ned eller å kaste seg ut i hemningsløs nytelse den tida vi har igjen. Vi kan ikke miste håpet. Derfor er oppfordringen fra denne svovelpredikanten klar og tydelig: Gå ut og vis at jeg tar feil. Vis at de dystre framtidsutsiktene kan snus. Vis det i eget liv, og vis det ved å motarbeide de strukturene som driver klimakrisa videre. Gjør det nå. Som Inger Hagerup en gang skreiv:

Det haster, det haster idag!

Vær utålmodig, menneske!

Sett dine egne spor!

Det gjelder vårt evige, korte liv.

Det gjelder vår jord.