Kirkekamp og katedralkulde

Siden jeg var i farvannet, ville jeg ta tempen på kirkekampen i Stavanger, etter bispeutnevnelsen, ved å overvære høymessen i Stavanger domkirke, etter at kirkerådet hadde forlatt åstedet. Mitt utgangspunkt for å observere ufred var det beste, nemlig mitt barnebarns bolig like ved 'Joint Warfare Center' på Jåttå. Man tar da toget, via Paradis.

La meg innledningsvis få anføre at jeg synes bispestriden er besynderlig. Hvis jeg har oppfattet situasjonen korrekt, satte bispedømmerådet kandidaten Ådnøy ned på sisteplass, fra en annenplass etter avstemningen i bispedømmet. Man burde vite at det var en risikabel handling, i en bedrift hvor det jevnlig fremheves at de siste skal bli de første.

De færreste er klar over det, men jeg som har spesialisert meg på skjulte mekanismer ved kirkevalg, er en av de få som også vet at når det strides om biskoper, har kirkeverger et særskilt ansvar. I så måte hadde kirkevergen i Stavanger vært seg sitt ansvar bevisst. Situasjonen skulle åpenbart kjøles ned - domkirken var iskald. For første gang satt jeg gjennom en gudstjeneste med vottene på. Jeg observerte en herre med lua på gjennom hele gudstjenesten. Det synes jeg var i overkant - jeg kommer fra et fromt og møblert hjem.

De medvirkende gjorde sitt beste. Salmene ble spilt i et upåklagelig tempo.

Vi sang 'Milde Jesus' siden det var dåp, men det forble like kjølig. Med votter og vinterfrakk gikk det greit, men dåpsmødrene i bunad var nok ikke helt tilfreds. Av min hustru, som har Nordlandsbunad, fra en egn hvor man vet å isolere under linskjorten, har jeg lært at ull-liv, gjerne to, er tingen. Men unge mødre på sørvestlandet har ikke ull-liv, tror jeg. Og bunad kombinert med boblejakke er ikke det festligste. Men slik måtte det bli

Prekenen ble gjennomført på 9 minutter, jeg antar det var i samsvar med en lokal forordning om at lengden ikke kan overskride temperaturen i kirkerommet, målt i Celsius. Jeg stusset litt over at predikanten siterte en ed av Luther, hvor 'helvete' inngikk - i psykologien kalles det overkompensasjon. Men en referanse til Halldis Moren Vesaas, et dikt om varme, varmet.

Så tok det seg opp: Vi fikk synge om en dyrebar rose, som "... trosser all frost på jorden"; her omtales 'flammende ild', 'brennende busk', 'Nasarets vår', 'duften av sommer', og selv om vi også måtte innom 'Betlehems vinter', 'jordlivets nakne høst' samt 'kulde og smerte og savn', var det 5-3 til oppbyggelige og oppvarmende formuleringer.

Dyppe-nattverd, blant oss med klassisk dannelse fra møblerte hjem kjent som intinksjon, iført votter, er for viderekomne ("Vær forsiktig, lille hånd, hva du gjør"). Så jeg beholdt votten på venstre hånd og dyppet med skjelvende høyrehånd.

Jeg avsto fra kirkekaffe - regnet med at det var is-kaffe. Så jeg styrte mine steg til en uterestaurant ved Vågen, der jeg bestilte en dobbelt livets vann. Dessverre var det her ingen lokal forordning som overstyrte alkohol-lovgivningen. Det var tross alt Stavanger, en søndag formiddag.

Jeg har lært av Paulus at en god epistel skal avsluttes med formaninger. Jeg begrenser meg til en enkelt, idet jeg legger til grunn at dersom Paulus skulle ha skrevet til domkirkemenigheten i Stavanger, og ikke til filipperne (4:4) ville han formanet: "Kle dere! Atter vil jeg si: Kle dere!"