Arne D. Danielsen

319

Pride som politikkens moralske origo

Når ble det slik? Og hvem har bestemt at politikere og kulturelite må og skal gå i Pride?

Publisert: 25. jan 2019.

«Glansen fra statsrådembetet er felleseie, og ikke noe Kjell Ingolf Ropstad forvalter på egenhånd», skriver Vårt Lands kommentator, Håvard Nyhus. Når Ropstad ikke ønsker å gå i Pride-toget, mener Nyhus at den nyslåtte statsråden ikke har grep om sin nye rolle. Å gå i Pride er en del av statsrådens seremonielle plikter – som å møte kongen på Slottet og å få overrakt nøkkelen til departementskontoret fra avtroppende statsråd. Så langt er vi altså kommet. Så galt er det blitt.

Pride-fenomenet har noe underlig ved seg. For de av oss, som bokstavelig talt ser dette på avstand, handler det alt vesentlig om to ting: På den ene siden en markering av fri, hemningsløs og promiskuøs seksualitet, og så er vi vitner til det nærmeste vi kommer den årvisse og vårlige begivenheten på den røde løperen utenfor Dolby Theatre i Los Angeles. Ved siden av det promiskuøse er Pride en promenade av politiker- og kulturkjendiser. Endelig er det tid for å lufte seg. Det handler om å vise hvor liberal, tolerant og storsinnet man er. For noen er det trolig på liksom.

Som vanlig er mange sent ute. De henger seg på når kampen er over og tar gjerne del i seieren. Ingenting er som å befinne seg i rampelyset som omgir en vinner.

Å kjempe for en god og vanskelig sak dreier seg historisk sett om å gå motstrøms og å kjempe i motbakke. Noen har sloss heroisk for de homofiles rettigheter. Ære være dem. Og gratulerer med det de har oppnådd. De har revet ned stengsler og de har bygget broer. De fleste, av de som henger seg på nå, har aldri deltatt i denne kampen. Det følger ingen omkostninger, ingen forsakelser med å delta. Tvert imot. Det er å la seg flyte medstrøms – under alle broene.  

De homofiles seier er formidabel. Fra å ha levd i skyggene, stigmatisert, underkuet og straffeforfulgt, har denne gruppen endt opp som Norges mest suksessfulle og slik også som Norges mest privilegerte minoritet. De har vunnet nærmest alle slag. Det er bra. For så vidt. Hadde det ikke vært for pendelen.

Når en minoritet har fått «fripass» til rettigheter og helt ukritisk og nyanseløst blir bejublet, og når den har endt med selve definisjonsmakten på hva som er rett og galt – også når det gjelder hva personer i posisjoner kan foreta seg eller ikke forta seg, er det grunn til om ikke annet å stusse.

Marie Simonsen og Donald Trump har noe til felles. De går berserk på Twitter. Simonsen har de siste dagene kalt Kjell Ingolf Ropstad både for «den verste sorten» og for ei lus. For henne og for store deler av pressen, er det helligbrøde og ikke gå i Pride. Det demonstrerer en forstokket nedrighet, en mørkmannsholdning som er til å le av. Derfor ler man av Ropstad – når han ikke forbannes. Det er som når en og annen ordfører drister seg til ikke å flagge med Regnbueflagget på rådhusets flaggstang. Makan! Hvor ond og forstokket går det an å bli!? Pressen og andre, som driver medstrøms, og som er godt plassert innenfor konformiteten, akker og ojer seg.

Men så er det faktisk slik at svært mange andre også hadde trengt oppmerksomheten fra "aktivister" fra Oslo 3. Hva med et tog for rusmisbrukere, skole-dropouts, ungdom, som i stadig større grad sliter med psykiske lidelser, og en lang rekke andre? Vel, det er å gå motstrøms, så det overlates til andre. Og man er ikke en gang beskjemmet. Man går da i Pride. Da er poseringen unnagjort, og det moralske selvbildet og omverdenens bilde er intakt.

I våre «mørke stunder» tenker nok mange av oss slik: Vi er vitne til et etablert identitetspolitisk fenomen der politikere og andre samfunnstopper løper om kapp for å gå i tog. Det er blitt en überpolitich korrekt posering og egenmassasje, et rituelt pliktløp der man viser «solidaritet» og «toleranse». Det framstår som identitetspolitisk koketteri.

Når pendelen har svingt ut til den ene eller den andre siden, er det alltid bra at noen modige sjeler stanser opp og tør å stille spørsmål. Kan hende Ropstad ikke verdsetter den promiskuøse delen av Pride, kan hende han mener at kampen for de homofiles rettigheter mer er blitt en polisk liberal markering – mer enn en kamp for en minoritets rettigheter, eller det kan være at han er blant de mange som mener at likekjønnet vigsel i kirken ikke er riktig?

Hver for seg, og i særlig grad samlet, er dette gode nok grunner for en politiker – også for en statsråd til å kunne ta et slik standpunkt som Ropstad her gjør. Og det bør naturligvis respekteres. Men det gjør man ikke. Tvert imot.

Det er Kjell Ingolf Ropstad som er modig, langt mer enn de som går i tog.

20 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere