Skuffelse, sinne og begeistring

Kirkerådet er ingen postkasse. Når resultatet for de tre aktuelle kandidatene er klart, kan det selvfølgelig være et sterkt votum, hvis det gir en av kandidatene et klart forsprang. Men ­regelverket er klart: Kirkerådet står helt fritt til å velge hvem som helst av de tre som kom best ut av avstemningen.

Leve med begge. 

Ulike vurderinger spiller inn, som for eksempel intervju-inntrykk, behov for at bispekollegiet trenger en spesiell kompetanse. Eller teologisk syn – i øyeblikket aktualisert av synet på vigsel av likekjønnede.

Personlig mener jeg at når den norske kirke har to syn i denne saken, må vi leve med dem begge. Og selv om Ådnøy er betraktet som mer liberal, har Gaard gitt uttrykk for holdninger som burde være helt uproblematiske – faktisk er de klart mer liberale enn Den norske kirkes praksis frem til for kort tid siden.

Jeg vet ikke hva som er begrunnelsen for Kirkerådets flertall i denne saken. La meg likevel prøve et tenkelig resonne­ment. I Kirkerådet er det et flertall av representanter for Åpen Folkekirke (8-6 er trolig et noen­lunde ­riktig bilde av situasjonen). Da Ivar Braut for to år siden ble ny biskop i Stavanger, ønsket mange av dem Torstein Lalim. Han ble ansett som mer liberal (jeg fordrar egentlig ikke slike merkelapper, det har vært altfor mange av dem i norsk kirkeliv gjennom tidene­). Men ikke mange nok – noe som utløste sterke offentlige reaksjoner fra noen i gruppa. Muligens ut fra tanken om at «når vi har makta, må vi bruke den, og ingen vet hva valget til høsten vil bety».

Likekjønnet vigsel. 

Jeg tar neppe feil når jeg tror at synet på vigsel av likekjønnede har vært avgjørende for mange av dem som har avgitt stemme ved dette valget. Kanskje også for bispe­dømmerådet i Stavanger, som satte Ådnøy sist i sin innstilling. Mer spekulativt: Dette kan kanskje hos en del bli oppfattet som en teologisk vurdering og utløst reaksjonen: «Da vil også vi tenke slik» – og gitt motsatt resultat.

Den norske kirke har hatt mange energitappende runder. Jeg vet ikke hvor mye støy dette valget utløser. Men det jeg er sikker på er at Anne Lise Ådnøy­ blir en god biskop. Jeg har hatt henne som sokneprest i flere år. Hun har alltid et klart Kristussentrert budskap. Evne til å sette det evige og tidløse­ inn i en stadig mer hektisk hverdag. Hun ser sine medmennesker. Overalt hvor hun ferdes. Som kirke­faderen Augustin har sagt: Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt. Og i de mange andre oppgavene i et krevende embete har hun allerede møtt hverdagen.

Hjertelig velkommen. 

Jeg skjønner svært godt skuffelsen hos de mange som ville ha Helge Gaard. Jeg ville også ønsket ham hjertelig velkommen, og er overbevist om at han ville være en like god biskop som Ådnøy.

Valget er gjort. Det er en menneske­rett å være uenig i Kirkerådets avgjørelse. Men la kritikken gå dit, og bare dit.

Gratulerer, Anne Lise!