Heidi Terese Vangen

60

Ønsket om å glede Gud

Små som vi er, er vi ikke for små til at allmektige Gud bryr seg med valgene vi tar.

Publisert: 25. jan 2019

Jeg sier til Gud at jeg må ha det inn med teskje, ellers er sjansen liten for at jeg oppfatter hva han vil med meg. Det nytter ikke å gi meg et varsomt skubb i rett retning og tro jeg tar ­hintet. Nei, her bes man være så konkret som mulig om jeg skal unngå å havne i ­handlingslammende forvirring.

Jeg forestiller meg stadig at Gud sitter der oppe og himler med øynene, mens han sukker og sier: Nei, men Heidi, driver du fortsatt og suser der borte? Kom nå hit, så går vi gjennom planen vår én gang 
til.

Tilgi meg. 

Tilgi meg, ber jeg, men han bare smiler og sier det ikke er nød­vendig. Ikke denne gangen. Så viser han meg ­planen på nytt, og den inneholder selvfølgelig noe skummelt, for Guds planer synes alltid å inneholde noe skummelt. Skjønt er mye skummelt for meg, for jeg har hatt angst så lenge jeg kan huske. Angst både for konkrete farer, små og store, og en generell uro for at noe kan gå galt til enhver tid.

Det er en velsignelse, som så mye ­annet vondt, for den trekker meg mot Gud. Jeg ber ham hjelpe meg, være hos meg og ­holde ordentlig fast i meg. Riktignok ­slipper jeg taket i ham, for er det noen av oss som lett blir distrahert og farer vill, er det jeg, men jeg får alltid komme tilbake. Nok en gang ber jeg ham om å tilgi meg, tilgi meg, og denne gangen stanser han meg ikke.

Guds skuffelse. 

Mange kristne frykter Guds vrede, men selv om vreden stadig vekk dukker opp i Bibelen, har jeg ­aldri hatt noe forhold til den. Du kan si jeg kjenner den fra fortellingene, men ikke på kroppen. Kanskje burde jeg kjent ­bedre etter, kan man spørre, men jeg frykter derimot å skuffe Gud.

Når jeg deler disse tankene med andre, får jeg gjerne høre at Gud tåler skuffelsen. Gud skal visst også tåle vårt sinne og alle våre svakheter, og det stemmer nok, men det er likevel svar på feil spørsmål, ­synes jeg, for jeg er ikke like opptatt av hva Gud tåler, som jeg er av hva han fortjener.

Jeg ønsker så gjerne å glede Gud. Ja, slik jeg også ønsker å glede andre jeg er glad i. Selv om jeg håper ønsket ­kommer av ren kjærlighet, ligger det sikkert noe ­hovmod i det fra min side. Det kan være en ­lengsel etter å være spesiell i Guds øyne, eller enda verre en forestilling om at jeg kan gjøre meg fortjent til Guds ­kjærlighet. Som om nåden er for alle andre, mens jeg i motsetning til dem er god nok til å vinne frelsen ved egen innsats. Slike tanker kan komme smygende innpå. Jeg tar meg i det.

Vennskap. 

Likevel tror jeg faktisk at Gud ønsker seg noe av oss mennesker og at vi alle har noe å gi ham. Skjønt kan vi ikke gi mer enn det vi selv har fått. Jeg kan ikke fortelle ham noe han ikke alt vet, jeg kan ikke gjøre noe for ham som han ikke kan gjøre bedre selv, og når vi elsker ham, er det som kjent fordi han ­elsket oss først. Men små som vi ­mennesker er, er vi ikke for små til å være gjenstand for Guds kjærlighet, og vi er ikke for små til å leve i gjensidig fellesskap med ham. Ikke fordi han trenger oss, tvert om kan 
vennskapet aldri være jevnbyrdig så ­lenge ­mennesket lever ene og alene på Guds nåde, men fordi han finner glede i det.

Led meg. 

Og små som vi er, er vi heller ikke for små til at Gud kan se oss og hva vi til enhver tid måtte finne på å gjøre 
– derav frykten jeg har for å skuffe ham! Jeg tror nemlig at valgene vi tar betyr noe. Mennesket har sant nok tendenser til å tenke for høyt om seg selv, men jeg vil påstå at vi like lett undervurderer oss selv og makten hver enkelt besitter. Her skal jeg passe meg for å overdrive, for selvsagt er det forskjell på omfanget av makt mellom de enkelte, og der noen valg når ­historiebøkene, huskes andre ute­lukkende av Gud, men enten ring­virkningene er store eller bittesmå, gjør valgene vi tar en forskjell, og slik bidrar 
vi alle til å forme verden for hvert øye­blikk.

Derfor fortsetter jeg å klamre meg til Gud og be: Tilgi meg, tilgi meg, hold fast i meg, led meg!

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere